12 dager på Grønland er ikke lenge. Vi har bare sett et bittelite sørøstlig hjørne av den store øya. Grønlenderne snakket vi med i butikken og på puben, men vi kan ikke forvente å bli kjent med noen på så kort tid. Vi var her i overgangen juli-august, himmelen var blå og tidvis ble det uutholdelig varmt i tørrdrakten. Skiltene som advarte mot «piteraq», den kalde fallvinden som av og til oppstår på kalde og vindstille netter, virket surrealistiske.
Vindstyrken for sterk storm er mellom 28,5 og 32,6 m/s. Vindstyrken for orkan er >32,6 m/s. Virkningen på land av en orkan beskrives i Beauforts skala som: «Forekommer meget sjelden, uvanlig store ødeleggelser». Virkning av orkan til sjøs beskrives som: «Ualminnelig høye bølger. Små og middelstore skip kan for en tid forsvinne i bølgedalene. Sjøen er fullstendig dekket av lange, hvite skumflak som ligger i vindens retning. Overalt blåser bølgekammene til frådelignende skum. Sjørokket nedsetter synsvidden.»
Vindstyrken på en piteraq er vanligvis mellom 50 og 80 m/s.
I februar 1970 ble Tasiilaq rammet av den verste piteraqen som noen gang er dokumentert, med estimert vindstyrke på 90 m/s. Den lille byen ble rasert, og innbyggerne vurderte å forlate den for alltid. Husene ble imidlertid satt opp igjen, men fra nå av varsler alltid by-alarmen når en piteraq er i anmarsj.
Grønland er en del av Danmark, men det skal godt gjøres å finne to steder mer ulike enn Tasiilaq og Kjøbenavn! Likevel; her snakker barna perfekt dansk, så vel som grønlandsk. Valutaen er danske kroner, og i butikkene får du kjøpt frikadeller og hakkebøf.
Jeg har ikke grunnlag for å si at det er bedre eller verre å bo på Øst-Grønland enn andre steder i verden. Trampolinene er like tallrike her som i mitt eget nabolag, og ungene gjør de samme spektakulære baklengs saltoene og halvskruene. Familiene drar på søndagstur i småbåtene sine, akkurat som vi gjør i vår norske skjærgård, og de besøker sommerhusene sine og fisker fra svabergene. Jeg har også erfart at lokalbefolkningen er fremragende Stiga-spillere som slår meg ned i støvlene gang etter gang.
Men alkoholismen er påtagelig. Den ser jeg også hjemme i Sandnes, utenfor Maxi og på Ruten, og som tannlege møter jeg pasienter som snøvler og dunster av sprit. Likevel er mitt intrykk at alkoholproblemet er større på Grønland.
Jeg ble spurt om jeg ville være med til Grønland ca et halvt år før vi skulle reise. Og jeg var ikke vanskelig å be! Vi var tre damer og tre menn, venner og venners venner, pluss guide som padlet rundt Ammassilik-øya på 11 dager. Bedre turfølge kunne jeg ikke fått, kameratene mine var både morsomme og seriøse, arbeidssomme og erfarne. Ann Kristin ble en venninne for livet.
Vi valgte å ha med oss guide. Sett i ettertid var dette strengt tatt ikke nødvendig; vi er alle vante kajakkpadlere som har vært ute en vinternatt før. En guide gjør selvfølgelig turen endel dyrere, men på den annen side var det mye logistikk vi slapp å tenke på, så som leie av kajakker, telt, transport osv. Sikkerheten er et annet aspekt; guiden vår var en svært kompetent hav- og elvepadler med full kontroll over kajakken, og han etterlot ingen tvil om at han visste hva som skulle gjøres i en krisesituasjon.
5-7 timer i kajakken hver dag inviterer til refleksjon. Det tok tid å legge fra meg bekymringene over hjemlige problemer og virkelig ta inn over meg den fantastiske, nydelige naturen vi var i. Det tok også tid å lære meg å padle rolig. Alt er ikke konkurranse! Jeg tenkte på hva som er viktig i livet mitt; foreldrene mine, god helse, venner – og høyt opp på lista: de lange fotturene, fjellskiturene, padling og svømming. Være ute i naturen i dagesvis. Sove i telt. Være skikkelig sliten i kroppen etter en lang dag, og kjenne at musklene i bein og armer dunker. Å slappe av med kaffekoppen om morgenen, før teltet skal ned. Tenke at «dette må jeg fortelle om til de der hjemme», og vite at det kan jeg.
Altfor mye av hverdagen min er ikke slik. Jeg vet at livet består av flest hverdager, men i de siste ti årene har jeg brukt for mye tid på å bekymre meg over jobben min. Å administrere min egen tannlegepraksis har til tider tatt bort nattesøvnen. Jeg må være tilgjengelig også når jeg er på ferie. To uker uten mobildekning føles forbudt og deilig. Er dette slik jeg vil at livet mitt skal være?
I kajakken, ett eller annet sted på de grønlandske fjordene, bestemmer jeg meg for å selge praksisen og gå på en riktig, riktig lang tur.
Les mer om piteraquer! Danmarks Meteorologiske Institut, Polar Dispatches, That which attacks them
annepaatur 