She`s leaving home
8. juni
Antall km: 18
Som så ofte før foran en reise, sov jeg på det gamle rommet mitt hjemme hos mor og far i natt. Som vanlig gikk flyet mitt grytidlig, og som vanlig ville mor og far kjøre meg til flyplassen. Før jeg la meg, minnet jeg dem på at vi måtte dra hjemmefra senest 0320.
0320 våknet jeg av at mor ropte ned til meg. «Anne, er du våken?» Av en eller annen grunn hadde jeg satt vekkerklokka mi på 0330 og ikke 0320. Jeg tumlet ut av soverommet, nå omgjort til lager og treningsrom. Det meste av gulvplassen var tatt opp av store pappesker fullpakket med matrasjoner, klare for mor og far til å bli sendt opp til meg underveis. Racersykkelen stod på rulla foran en gammel pc, og i hylla var det ting jeg kanskje kunne få bruk for på turen min, og som far i så fall kunne putte i eskene før de leverte dem på posten.
Da jeg kom opp i stua, satt mor og far morgenfriske og ulastelig antrukket i stolene sine, klar til å gå.
De fulgte meg inn på flyplassen, og selv om vi ikke er en familie som klemmer hverandre så ofte, var det litt rart å ikke gjøre det i dag, så vi klemte litt fort og uvant før vi sa farvel. Det føltes som om jeg var 19 og skulle avgårde på min første tur alene. Men ærlig talt, jeg er 45! Det er på høy tid jeg tilbringer noen måneder på reise uten mor og far!
Såklart var jeg ute i alt for god tid. Klokka var bare fire, og jeg måtte vente til fem før insjekkingen åpnet så jeg fikk sendt bagasjen avgårde.
∗∗∗
Klokka ti over seks er jeg i lufta og all sentimentalitet er borte.
På Widerøe fra Tromsø til Honningsvåg får jeg vindussete, og jeg blir sittende og stirre forgapt på landet under meg. Herfra ser det ut som om det er nesten ubebodd. Spisse svarte tinder reiser seg fra havet, innenfor er det et stort hvitt platå, utenfor sjø så langt jeg kan se. Og i en tynn, tynn stripe mellom fjellene og sjøen er det av og til en sandstrand eller noe grønt og andre ganger en vei som bukter seg langs kysten. Her og der ser jeg sanden under sjøen som et smaragdgrønt belte som plutselig stuper svart i det dype havet.
Vi lander i Honningsvåg 1145. På flyet har jeg lagt merke til to damer som ser ut som meg: omtrent på samme alder, fargeglad kledd i Devold-trøyer og turbukser, med en liten tursekk som håndbagasje og uten sminke. Og da det viser seg at bagasjen deres er like stor som min, må jeg spørre: «Skal dere gå Norge på langs?» «Ja, nesten! Vi skal sykle til Trondheim, og så gå resten. Og så skal vi skrive bok underveis.» Fem minutter senere har vi funnet ut at vi har felles kjente i melke-industrien, og avtaler å bli facebook-venner så snart vi har internettforbindelse.
Det er en deilig dag, himmelen er blå og det er knapt et vindpust. Jeg skifter til kortarmer og tynnere bukse og tar en drosje inn til sentrum.
Som resten av Finnmark ble også Honningsvåg brent ned under krigen. Da tyskerne forstod at de ikke ville stå imot russerne, brukte de den brente jords taktikk og brente, ødela og sprengte bygninger og broer og veier etter som de trakk seg tilbake. Derfor er nesten alle husene jeg ser nå, satt opp etter krigen.
Men Honningsvåg kirke fra 1885 står fremdeles. I våpenrommet ser jeg svart-hvitt bilder fra byen i etterkrigsårene. Midt mellom ruinene står kirken hvit og hel. Mens hjemmene ble bygget opp igjen, tjente den som hus for byens befolkning. Jeg vil tro den har en veldig spesiell plass i innbyggernes hjerte etter dette, men samtidig kan jeg ikke unngå å legge merke til en notis som henger på kirkeveggen: «Fare for løse takstein.»
Honningsvåg er både veldig fremmed og samtidig litt kjent. Husene minner litt om husene hjemme i Sandnes; et konglomerat av ulike byggestiler og farger. Her er trehus fra 50-60-tallet, Block Watne hus fra 80-tallet, hjemmetegnete hus fra 2000-tallet, eternitt-hus og murhus; hvite, røde, brune, blå og pastellfarger. Her er butikkgate og fortauskafèer, påskeliljer i bedene og stemorsblomster i krukkene. Men samtidig er her veldig forskjellig. Mye råere. Fjellene er brattere og går helt ned i sjøen, slik at byen faktisk ligger oppetter fjellsiden, med butikker og turistinformasjon og restauranter nederst, og så bolighus og skole og kirke høyere oppe. I havna er det ikke mange fritidsbåter å se, men røffe fiskebåter inne fra Nordishavet. Og et enormt cruiseskip som får Hurtigruta til å se ut som en ordinær bilferje.
Selv om det må være 20 grader i skyggen, kjennes lufta skarpere og saltere enn hjemme. Sjøen er klarere og måkene større. Fjellene er snaue bortsett fra noen rare plantefelt med grantrær, og noen svære gjerder som sikkert skal ta av for snøskred. Like nedenfor er det bebyggelse, og jeg lurer på hvor trygt det er.
Ved parkeringsplassen til Knivskjellodden, noen kilometer fra Nordkapplatået, går jeg av bussen. Bussjåføren ser bekymret på meg når jeg forteller hvor jeg skal. «Du vet det er over en meter med snø der ut?» Jeg svarer at jeg har både ski og pulk, men han virker ikke helt overbevist.
Jeg slår opp teltet og pakker om sekken. Klokka er seks, men sola står fremdeles høyt på himmelen. Foran meg ser jeg en hvit vidde og store varder og et tråkk av fotspor og truger, men ingen skispor. Jeg spenner skiene og glir avgårde. Snøen er myk påskesnø, skiene mine er brede og smørefrie, og pulken danser lett og fint i sporet bak meg.
En stund tenker jeg at dette nesten kunne vært en vårskitur hjemme i Ryfylkeheiene, men så ser jeg plutselig nedover et bratt skar som ender i havet. Det er Storkjeftan.
Langt ute på vidda treffer jeg et ungt utenlandsk par. De er kledt i shorts og singlet og har bare en liten ryggsekk med seg. Dama virker ganske utslitt, og jeg tenker at det er jammen ikke rart for de går til fots og jeg kan se at for hvert skritt synker de ned til over anklene. Vi stopper litt og snakker, og det viser seg at de har vært helt ute på det ytterste punktet. Der lå de på det varme berget på enden av det europeiske fastlandet og så utover Barentshavet.
Jeg fortsetter på ski et stykke til, men så er det plutselig bart. Svarte spisse steiner stikker opp av bakken, det er som jeg er 1000 meter over havet og ikke bare 300.
Jeg setter fra meg skiene og pulken og tar sekken på ryggen. Herfra går det bratt nedover mot havet, men stien er god å gå og lett å følge.
Den kraftige snøsmeltingen har gjort elvene store, og det som er avmerket som myr på kartet, er små vann i virkeligheten. Bakken er våt og sorpete, men sola skinner og det er knapt et vindpust. I fjæra går fire-fem hvite reinsdyr med svarte kalver. De løfter hodene når jeg går forbi og følger meg med blikkene, før de fortsetter beitingen.
Det siste stykket ut mot Knivskjellodden går langs skrå svaberg. Jeg er fristet til å bli sittende ute på pynten, mendet har vært en lang dag og det tar nesten tre timer å gå tilbake til teltet. Så jeg tar noen bilder og lar opplevelsen synke litt inn, og så snur jeg og går tilbake.
På hjemveien går jeg i gyllen kveldssol. Jeg ser ryper og ravn – og måker. Oppe på platået snur jeg meg og ser tilbake: over Knivskjellodden siger tåka inn. Det begynner å blåse opp, og den siste timen går jeg i vindbukse og vindjakke.
annepaatur 