Dag 12: Leavssejohka – Solvang camping

Hvor jeg går nedover Stokkedalen i regnvær og skodde og planlegger turen min videre

19. juni

Antall km: 31

Antall km totalt: 247

Det er en riktig, riktig utrivelig teltplass; en slags leiresøppelplass like ved veien. Men det var det eneste stedet jeg fant som ikke enten var snø eller myr. Og så var jeg så trøtt i går kveld at til slutt ville jeg bare komme meg i seng og alt som var noenlunde flatt var godt nok.

Jeg har lagt en bossekk og aviser til gulv i ytterteltet, men leira og skitten trenger seg inn likevel og gjør min lille bolig om til en svinesti. Dessuten lukter jeg grimt og har gått tom for dopapir.

Hele natta trommer regnet mot teltduken. Jeg håper det skal regne fra seg før jeg må ut, men om morgenen hamrer dråpene fortsatt like intenst mot taket mitt.

Jeg skriver dagbok fra gårsdagen og spiser havregrøt med morsmelkerstatning. Etterpå unner jeg meg en pose påskeegg fra Anton Berg. Til slutt tenker jeg at nå er det bare er å komme seg av gårde først som sist; værmeldingen for de neste tre dagene sider regn og sludd og dette er ikke et blivende sted.

∗∗∗

Etter ti minutter er jeg våt til skinnet. Gore-texen er rett og slett utslitt. Selv om jeg impregnerte både selebuksa og jakken før jeg reiste, går vannet rett gjennom. Jeg bestemmer meg for å oppdatere garderoben når jeg kommer til Alta.

Mens jeg går nedover Stokkedalen, har jeg god til til å tenke ut turen min videre. Min nye plan er å følge E6 sørover ca tre uker til jeg kommer til Hatteng innerst i Lyngen. Der ringer jeg Troms turlag og hører hvordan forholdene er i Dividalen, og håper snøen har smeltet og elvene gått ned nok til at jeg kan komme meg inn på den opprinnelige rutenplanen min ved Gappohytta. Det tror jeg ikke blir så verst, da får jeg med meg kysten fra Alta til Troms, og det så så fint ut fra flyet!

Det er en hel del trafikk langs veien, veldig mange utenlandske bobiler og turistbusser. De aller fleste er hensynsfulle og blinker når de ser meg og kjører i en stor bue ut i veien når de passerer. Jeg er jo nødt til å gå litt uti veien min med kjerra mi, for veiskulderen er smal og jeg kan ikke gå med ett hjul nedi grusen. Da blir det jo litt kø noen ganger når det kommer biler i begge retninger, men da forsøker jeg alltid å smile til sjåføren jeg har mot meg og vinke med votten, og de aller fleste smiler og vinker tilbake.

Flere ganger om dagen treffer jeg på rutebussen fra Alta til Honningsvåg. Sjåførene varierer, men jeg synes nesten at dette har blitt min lokalbuss, så den hilser jeg alltid på. Sykebilen passerer også ofte, og vegvesen.no.

Rett som det er treffer jeg syklister med stor oppakning. Vi hilser alltid, og de stopper ofte for å slå av en prat. De aller fleste er utlendinger, ofte tyskere og sveitserer, og de aller fleste har syklet fra hjemlandet og skal opp til Nordkapp, og mange skal tilbake igjen via Finland og Sverige etterpå. Ei dame var fra New Zealand og skulle sykle til Gibraltar. Hun hadde syklet gjennom Europa på kryss og tvers flere ganger før, og et år syklet hun også gjennom Afrika på egen hånd, fra Kapp det gode håp til Kairo.

Ved Leirbotnvatn kjører en stor blågrå varebil opp langs siden min, og sjåføren ruller ned vinduet: «Det ser så kaldt ut for deg å gå her i regnværet. Jeg så teltet ditt i går. Du campet rett ved stikkene mine. Jeg har akkurat tatt inn merkinga av skuterløypene. Du skulle gått et par timer til, så kunne du bodd i hytta mi og du skulle fått rødvin av meg.» Han er reineier med rein både lenger sør i fjellet og ved sjøen. «Denne vinteren måtte jeg kjøpe så mye for til dyra mine at nå er jeg nesten helt blakk.» Slike møter gjør det mye lettere å gå, og gir ny energi.

Nedenfor meg, i bunnen av det bratte juvet, fosser Stokkelva. Opp langs siden av den spisse V-en er det svart bjørkeskog uten tegn til museører. Gresset er brunt og snøen ligger ennå i flekker og alt er vått, vått, vått. Det må være vakkert her når bjørka står lysegrønn og gresset er frodig og sola varmer i lia og fuglene har reir i trekronene og hareungene trykker i blåbærlyngen.

Om ettermiddagen blir det vår, og utpå kvelden kommer sommeren.

Jeg pusher på for å komme til en campingplass jeg har sett meg ut på kartet. Det siste stykket går lettere, regnet stopper og det er nedoverbakke. Jo lavere jeg kommer, jo grønnere blir skogen. Jeg passerer den første ordentlige furua på turen, fire-fem meter høy, ikke noe ekstraordinært men like fullt en milepæl. Og så blir det frodig: Høyt ormegras. Gul ballblom i veikanten. Løvetann og smørblomst. Grønne marker.

Og så ser jeg sjøen: Synet er like overveldende nå som da jeg kom over fjellet fra Jalgavarri. Du har sett det på kartet men klarer ikke forestille deg hvordan det er i virkeligheten. Den lange, lange grunne fjæra. Tangen. Sjølukta. En lang, åpen båt med to fiskere som ligger i ro ute på den stille sjøen. Sola som nesten kommer gjennom skylaget.

Det er ledig hytte til meg på campingplassen. I dusjen kommer jeg i snakk med ei dame fra Skottland. «So youre the carrige lady! Weve filmed you!» Hun heter Christine og moren var norsk. Mannen heter John, og jeg blir invitert inn i bobilen deres. Det viser seg at de har vært ivrige vandrere, men de siste årene har de mest fartet rundt med bobilen. Med den har de vært over det meste av Europa og også i Marokko. John sender meg snapshots fra filmingen, der jeg våt og litt krumbøyd sakte men sikkert arbeider meg mot Alta.

Reklame