Dag 21: Oksfjordvannet – Straumfjorden

Frodige Troms

28. juni

Antall km: 18

Antall km totalt: 416

Når jeg går, får jeg av og til et bittelite glimt inn i andre sine liv.

En dag går jeg forbi et sagbruk og kjenner lukten av felt furu lenge før jeg ser mannen som sager opp store tømmerstokker til rette planker. En annen dag er det en mann med hvitt hår som holder på å utvide en garasje. Han står med ryggen til veien og enser meg ikke, men står i egne tanker og ser på garasjen og jeg innbiller meg at han har støtt på et problem han ikke helt vet hvordan han skal angripe. Jeg ser pensjonister som er ute og klipper plenen, og suger til meg lukten av nyslått gress. Jeg ser klesstativ med klær, og oppblåsbare badebasseng i hagene og kommer på at vi også hadde et slikt på terrassen da jeg var barn, og jeg husker den sommerlige følelsen av å sette meg ned i det lunkne vannet. Løper ungene fremdeles gjennom vannsprederen slik vi gjorde for 40 år siden?

Og så treffer jeg mange veiarbeidere, enda gulere i klærne sine enn meg. I dag har to av dem tatt seg en pause i arbeidet. «Er du ute på langtur?» spør de, og jeg svarer at jeg er på vei til Lindesnes. Vi snakker litt sammen før jeg går videre, og de forteller at de tetter igjen sprekkene i veien. Jeg tenker at i dag er en fin dag for å jobbe utendørs.

Jeg går langs det smale sundet som skiller Straumfjorden fra Reisafjorden og har akkurat spent på meg kjerra igjen etter å ha tatt bilde av virvelstrømmene i sjøen og noen fiskere som står på land og en annen fisker som står oppreist i den lille båten midt ute i de sterke strømmen, når jeg ser opp i en hage med store blomstrende rabarbra, blå valmuesøster, fylt bekkeblom, solbærbusker og ripsbusker, en blå benk og en liten bro. Jeg ser nøyere etter, og oppdager at hagen strekker seg langt oppover lia, og nysgjerrig setter jeg fra meg kjerra igjen og går oppetter gjerdet. En mann og katten hans kommer mot meg og åpner grinda. «Du må bare komme inn og se deg om,» sier han. Og så viser han meg om på små stier som bukter seg mellom liljer og snesløyfe og torskemunn. «Hun skulle helst ha vært her selv og vist deg rundt, jeg bare gjør det jeg får beskjed om,» smiler han, men han kan alle navnene på plantene og blomstene, så jeg tror nok han har er ord med i laget han også. Her blomstrer ville jordbær og fylt hvitveis, rosenrot og ridderspore. «Snøen lå her til 1. juni. Det er utrolig hvor fort det har gått på en liten måned.» Jeg ser på den bugnende blomsterprakten rundt meg, fargene er sterkere enn hjemme enn i hagen min hjemme i Sandnes, og blomstene større, og jeg tenker at det må ha noe med midnattssola å gjøre.

Jeg spør om det er greit at jeg legger ut bildene jeg har tatt på bloggen min, og han svarer at det må jeg gjerne.

 

Jeg tenker at hvis jeg går på i dag og de to neste dagene, rekker jeg akkurat Olderdalen post-i-butikk før de holder søndagsstengt. Mor har sendt en pakke opp dit, og jeg sendte også en pakke til Olderdalen da jeg var i Alta. Det bør gå helt fint, det er bare 10-12 kilometer igjen i dag, og så ca 25 de neste to dagene. Men så kjenner jeg plutselig at det er som om jeg mister all energi. Jeg setter meg i skogen og spiser middag og drikker kaffe og tar meg en lang pause, og så begynner jeg å gå igjen, men etter en halv time kjenner jeg at det eneste jeg har lyst til nå, er å slå opp teltet og legge meg i soveposen og spise sjokolade og lese på lesebrettet. Og så bestemmer jeg meg for at det gjør jeg. Kanskje rekker jeg ikke fram til butikken i Olderdalen før de stenger for helga, men da får jeg heller ta meg en ekstra hviledag og vente der til de åpner igjen. Jeg tenker at det er også helt greit.

Reklame