Dag 22: Straumfjorden – Rotsund

Fristelser

29. juni

Antall km: 30

Antall km totalt: 446

Jeg må ha sovet i over ti timer. Jeg husker såvidt at jeg var oppe på do i halv-seks-tiden, og neste gang jeg ser på klokka, er den halv åtte. Jeg føler meg uthvilt og klar for en ny dag. Det er bare en mil til Nordreisa, og der bestemmer jeg meg for å gå på kafè og ta meg en god og lang lunsj.

Jeg møter de samme veiarbeiderne som jeg støtte på i går, og en ny en, som dirigerer trafikken og som er dansk og som jeg noterer meg er ganske kjekk. «Er det dig, der skal gå Norge på langs?» spør han. «Så ønsker jeg dig en sikker rejse.» Med de ordene kan du forføre alle de norske pikene du vil, tenker jeg, og ønsker ham en riktig fin sommer.

De to som jeg kjenner fra i går, er også i fullt arbeid i dag med å tette hullene i asfalten. Han ene kjører en maskin som sprøyter ut en slags tyntflytende oljete asfalt, mens han andre kommer etter med et spann med sand som han strør over. «Du får ikke vondt i fotan dine når du går så langt?» «Nei, de kjennes nesten helt fine ut.» En stor glede bruser opp i meg. «Faktisk er de nesten helt utrolig bra.»

Jeg kommer inn til Nordreisa, et tettsted eller kanskje også en liten by der husene har store skyggefulle hager med høye trær med brede stammer, omkranset av lave gjerder. En av eiendommene har en liten dam med en fontene og ved siden av dammen et hundehus i miniatyr med en sirkelrund dør – jeg lurer på om det er et andehus.

∗∗∗

«Hundekjøring» leser jeg på et skilt, og ser for meg Nordreisas friluftselskende innbyggere på tur med hundespannene sine. Så leser jeg det en gang til: «Kundeparkering,» står det. Man ser det man vil se, og hører det man vil høre, og tilpasser virkeligheten slik at den passer inn i ens eget bilde.

∗∗∗

På Fristelsen Bakeri og Konditori kjøper jeg først et laksesmørbrød og en kaffe, og det smaker så godt at etterpå kjøper jeg en sjokolade-blåbær-muffin og får påfyll av kaffe. «Er du ute på langtur?» spør hun som serverer. Jeg forklarer hvor jeg skal, og like etterpå, når jeg sitter utenfor konditoriet ved det runde kafèbordet og leser avis og spiser muffin og drikker kaffe, kommer hun ut med to papirposer i hånda. «Dette er til deg, to boller til å ha med på turen.»

Jeg går videre, opp en svingete og lang bakke over Holmefjellet. All maten og den gode nattesøvnen og den korte turen i går gjør at det går ganske lett.

På veien ned fra fjellet kommer jeg til et sted hvor de lager en tunnel, og jeg går forbi et skummelt parti uten asfalt, hvor grunnen i ti minutter er dekket av grov grus og jeg må trille kjerra så forsiktig som jeg bare kan over de spisse steinene for at den ikke skal punktere, og jeg holder nesten pusten og håper at det går bra og det gjør det og jeg kommer trygt over og kan cruise inn de siste kilometerne til campingplassen.

Jeg ruller inn på Rotsundelv camping. Det koster bare 100 kroner å bo i telt her, og jeg skriver meg inn i boka til den snille litt eldre dama som driver plassen. Jeg slår opp teltet og kikker meg rundt. Her er rent og enkelt og nesten som et tidsvindu inn i en annen tid. Jeg er så glad jeg gjør denne turen nå. Om noen år kan steder som dette være borte.

Jeg finner fram posen med det hvite pulveret som mor sendte meg i posten, og vasker klærne mine.

Senere om kvelden kommer dama i resepsjonen ut til meg på plenen med en blomsterbok, og vi slår opp rød jonskblom, som blomstrer bak teltet sammen med kaffiblomster og skogsstjerner.

Til kveldsmat har jeg skolebollen jeg fikk på konditoriet. Skillingsbollen har jeg allerede spist.

Reklame