Dag 41: Bardu kapell – Lappjordhytta

Rumble in the jungle – Rohkunborri nasjonalpark

18. juli

Antall km: 28

Antall km totalt: 773

Jeg tar taxi tilbake til Bardu kapell, der jeg ble hentet for to dager siden, og så ber jeg sjåføren kjøre sekken min innover Sørdalen så langt han kommer.

På veien går jeg forbi en flokk med oksekalver som løper på ei mark, fram og tilbake, mot meg og ifra meg, så stopper de opp et øyeblikk før en av dem begynner å løpe igjen og de andre følger etter, byksende og liksom overrasket over hvilke krumspring de kan gjøre med kroppene sine. Jeg tenker på tvillingkalvene i Langfjordbotn og lurer på hvor store de er blitt nå.

Senere ser jeg en gammel mann i fjosdress på vei over tunet mellom låven og huset. Han stopper og smiler når han får øye på meg og kommer mot meg. «Du lurer vel på hvor jeg har tenkt meg hen uten sekk?» Og så kommer vi i snakk. Det viser seg at han har en venn i bygda som også har gått Norge på langs, og at jeg ikke er den første langveisfareren som passerer gården hans.

Sekken ligger ved bommen der asfaltveien går over til grusvei. Og noen kilometer lenger inne, der grusveien slutter og går over til sti, er det en rasteplass med bålpanne, ved, en svær kokekjele og benkebord, og også et toalett. Her spiser jeg middag, og like etterpå går jeg inn i Rohkunborri nasjonalpark. «Gaupe, bjørn og jerv lever i nasjonalparken, og rovfugler som kongeørn, fjellvåk, jaktfalk og tårnfalk hekker her.» Å, jeg skulle ønske jeg kunne se en gaupe eller en jerv. Eller en bjørn! En bjørn på trygg avstand hadde vært fantastisk. Det eneste jeg ikke har lyst å møte, er elgen. Særlig ikke en elgku med kalv rett foran meg på stien. Ut fra utsmykkingen på låveveggen lenger nede i dalen å dømme, er det en hel del av dem her.

Jeg har gruet meg til dette stykket, de siste dagene har det ligget i bakhodet som en uviss hindring som må forseres for å komme videre. Nederlenderen i Gaskashytta, han som hadde gått dette strekket motsatt vei, hadde hatt store problemer med å komme gjennom dalen. Han fortalte at det hadde vært vanskelig å finne stien fordi det var så svære bregner, og på grunn av de bratte fjellveggene på begge sider hadde han mistet GPS-signalet gjennom hele dalten. Og elva hadde flere steder tatt opp i seg stien, og fjellsidene hadde vært så bratte at det var vanskelig å komme forbi.

Bregnene er virkelig høyere enn meg. Og den svære elva som raser gjennom juvet, og som sender iskalde utløpere ut over stien, er grønnhvit og ser ut som brevann. Og føles også som brevann. Jeg er kaldere på beina enn jeg kan huske at jeg noen gang har vært, fordi jeg går i isvannet så lenge og aldri får tid til å varme det opp i sokkene før jeg må ned i nytt isvann igjen.

«Flomli −>» leser jeg på et skilt. Jeg vet det skal være en støl her et sted, og tenker at det er et heller dystert navn for et sommersted. Men ganske passende.

Så begynner alvoret: foran meg går elva helt inn til bergveggen. Stien er fullstendig under vann, og jeg føler meg fram med stavene og kjenner at det er minst en meter dypt. Og strømmen er så sterk at her er det ikke forsvarlig å gå videre.

Jeg ser meg rundt: Like ved siden av meg går det en stige opp den bratte fjellsiden. Stigen er ikke mer enn kanskje halvannen meter, men den ser skummel ut, for den er laget i tre og trinnene er glatte, og i tillegg er det øverste trinnet ødelagt. Men over stigen ser jeg at det er mulig å dra seg opp etter en trestamme og jeg ser at andre har gjort det før meg, for det er et lite tråkk lenger oppe, og stigen og tråkket må bety at det er mulig å komme seg over bergutspringet og ned på andre siden, der stien har kommet opp av elva igjen.

Jeg løsner sekken og klatrer opp, og drar meg oppetter fjellsiden etter blåbærlyngen, og etter en kraftanstrengelse er jeg over det bratteste og det begynner å flate ut. Men her oppe blir tråkket borte. Jeg går over kollen, og langt der nede på andre siden ser jeg igjen stien. Men for å komme dit må jeg komme meg ned en bratt skråning med bregner. Det tar en evighet. Jeg bruker stavene til å feie bregnene til side, så jeg kan se hvordan grunnen ser ut. Men bregnene er også til hjelp, for de bremser meg så jeg ikke faller.

Når jeg er nesten nede, ser jeg tre andre vandrere i elva! De vader til lårene i isvannet og jeg vet ikke hva som er verst; min klatretur eller deres elveforsering. Det er en dame på min alder og ei yngre jente og en gutt, og jeg tenker så rart, det kan ikke være mange menneskene som går dette strekket i løpet av et år, og så er vi plutselig fire ute i samme ærend. «Kjenner du Vanja?» spør de. «Han ba oss være på utkikk etter deg. Han kommer etter et stykke lenger bak.»

Like etterpå ser jeg et nytt skilt. Det er satt opp for vandrere som kommer motsatt vei, og jeg går rundt det og leser hva som står: «Flomsti −>» står det. Argh, det var altså ikke navnet på en støl, men en alternativ sti som skal brukes når det er flom.

Bregneskogen fortsetter noen timer til, med flere elveforseringer men heldigvis ikke like spektakulære, og deretter er det en time med bratt oppoverbakke.

 

Deretter blir det høyfjell og lettere å gå, men det er fortsatt noen timer til hytta, og når jeg kommer fram har jeg gått i over elleve timer.

Vanja kommer fem minutter senere. «Jeg nådde deg nesten igjen!» Han hadde en fantastisk dag på huskyfarmen i går, og fikk tilbud om å jobbe der når han er ferdig med turen!

Jeg ser av hytteboka at Rick og Jesper var her i går, og at de gikk ruta jeg opprinnelig hadde tenkt å gå; fra Altevasshytta og hit på èn dag. Jeg lurer på hvordan turen har vært for dem. Og at Svenja, den tyske dama, også har kommet seg helskinnet gjennom dalen, samme vei som meg, og at hun var her i går hun sammen med guttene.

En time etter Vanja kommer de tre som gikk gjennom elva når jeg klatret rundt. De er minst like utslitte som meg.

Sent om kvelden prater vi med hytteverten. Han er fra Narvik og lokalkjent, og forteller at han aldri har sett så store elver og så mye snø i fjellet som i år. «Fra Abisko til Sulitjelma? Det vil jeg absolutt fraråde,» sier han.

Reklame