Akka från Kebnekaise
23. juli
Antall km: 25
Antall km totalt: 873
I romanen «Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige» forteller Selma Lagerlöf om Nils, en lat dyreplager av en gutt. Som straff for å være så ufordragelig krympes han av en nisse, og for å unnslippe reven kommer han seg opp på ryggen til Mårten Gåskarl, en av gårdens tamgjess som bestemmer seg for å slå følge med de ville grågjessene. Og slik starter reisen gjennom Sverige. Boka er et mesterverk. Tenkt som en lærebok i geografi forteller Lagerlöf seg oppover landet, fra sør til nord (med ett kuriøst unntak – de stopper ikke i Halland), spennende og morsomme og gripende beretninger, alle knyttet sammen av rammefortelllingen om Nils og grågjessene. Særlig gjør ledergåsa Akka från Kebnekaise inntrykk, og selv i dag, mer enn tretti år etter at jeg første gang hørte hørespillet i Lørdagsbarnetimen, tenker jeg på Kebnekaise når jeg ser grågjess. Og Sveriges høyeste fjell vil for meg alltid ha prefikset «Akka».
Mer og mer fyller morgensola kjøkkenet. Alle de andre i hytta sover. Jeg henter vann, koker opp, strekker ut, spiser frokost, leser bok, drikker kaffe. I en time har jeg alt for meg selv.
Så går jeg ut til Vanja. Han er akkurat ferdig med å pakke ned teltet. I dag fyller han året – 24. Jeg synger litt av bursdagssangen. Han har litt hjemlengsel, for dette er første gang han er borte fra familien på fødselsdagen sin, og det er ingen dekning på mobilen her oppe i fjellene, så han har ikke fått noen hilsener. Men han kunne ikke valgt en finere dag å fylle år på – her er så vakkert, og været ser ut til å bli nydelig!
Jeg begynner å gå, og opp mot passet er jeg like i hælene på en italiensk speidertropp. Tilsammen blir de et spraglete bånd som sakte kryper oppover mot horisonten.
De tar pause ved den lille Tjäktapasshytta. Og til og med på fjellet er ungdommene fra støvellandet elegante: smale og brune, med krageskjorter som faller akkurat passe tett langs kroppen; cardigans; skjerf i halsen. Jeg hilser og tramper forbi så lett jeg kan, svett og sorpete i far sine joggesko størrelse 46.
∗∗∗
Jeg elsker å komme over en topp, rundt en kolle, ut av en skog – de gangene du mister pusten av et plutselig, uventet utsyn. Her: Alt åpner seg.
Vestover, mot Norge: en vill, snøkledd V med bratte fjellsider og en smal elvestrek i bunnen.
Sørover: en vid og flat dal med en bred slange i midten, som brer seg ut, samler seg, brer seg ut igjen. Og bakkene som blir grønnere og grønnere jo lenger ut jeg ser.
I skråningen går jeg forbi en fangstgrop: En gang fulgte menneskene fulgte reinen nordover. Derfor kom de hit.
Vanja venter ved Sälkastugorna. Han har fisket men ikke fått fisk, men han er likevel fornøyd for han har ikke mistet noen sluk denne gangen.
Vi tar en lang rast. Sitter på benken i sola, ved den brunbeisete hytteveggen, koker opp kaffe og spiser middag og sjokolade, ser på alle vandrerne som også har pause her, og nyter utsikten. To tømmermenn en ny hytte. Altfor unge, brune, med halvlangt hår og arbeidsmuskler.
Dagen er så fin og klokka ikke mer enn tre, og neste etappe ser lett ut – bare litt over en mil i svak nedoverbakke. Vi bestemmer oss for å gå til Singistugorna.
Akkas Lappland: I øst Kebnekaise. Jeg vet ikke om jeg ser selve fjellet, eller om andre topper sperrer for utsikten, men jeg ser innover en dal hvor den skal ligge og jeg vet at det skal være en isbre der og jeg ser breen og jeg tror jeg ser toppen.
Du kan bli lurt av kartet; det ser så lett ut, svakt nedoverbakke og verken myr eller vegetasjon. Men så er stien bare stein i stein i stein av spisse steiner du må enten balansere oppå (ikke så bra på myke joggeskskosåler) eller trø mellom (ikke plass til hele foten på bakken), og så går de siste kilometerne mye langsommere enn du hadde trodd og du blir trøtt og litt lei og selv om du ser at lyset er gyllent og naturen slående vakker så tar du det ikke riktig inn over deg lenger; nå er det bare hytta som gjelder.
Men været er altfor fint til å sove inne, så jeg brer ut liggeunderlaget mellom kampesteinene og kryper ned i soveposen og smører meg med myggstift og leser bok gjennom myggnettet og krøller tærne i velbehag.
Nils Holgerssons forunderlige reise begynner søndag 20. mars1889 og slutter når han kommer hjem til Västra Vemmenhög 8. november samme år. Men når har nå trylles tilbake til sin opprinnelige størrelse, er han ikke lenger samme gutten som da han dro; reisen har vært en dannelsesreise og en modningsreise, en reise i etikk og moral, geografi og historie, og Nils har forandret seg og tegner til å bli et godt menneske.
Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Holgerssons_forunderlige_reise_gjennom_Sverige
annepaatur 