Dag 49: Vakkotavare – Saltoluokta

Hinkfyllare och hinktømmare

26. juli

Antall km: 30

Antall km totalt: 939

I natt sov jeg dårlig. Jeg har fått et nytt gnagsår, denne gangen ikke på en lilletå, men på tåa innenfor. Det virker som om hver tå må ha sitt gnagsår på denne turen, den ene etter den andre. Så da er det sju igjen.

Det verker også uten sko. Og bare det å gå barbeint over gulvet er en pine. Smertene men kanskje mest bekymringen over hvordan jeg skal klare å gå tre mil i morgen holder meg våken mesteparten av natta.

Et alternativ er å ta en hviledag her, men her er ikke så mye å ta seg til og vi har fått sekkeskyss og så har jeg lyst å gå med Pia, så jeg plastrer med compeed og tar to Paralgin Forte og bestemmer meg for å bite tennene sammen.

Pia og jeg går sammen, og Vanja litt foran eller litt bak. Ellers er det ingen andre ute så tidlig. Bare et enslig reinsdyr som krysser veien rett foran Vanja. Begge stopper opp og ser på hverandre, før reinsdyret går videre.

Vanja litt foran

Pia og jeg snakker kontinurelig, faktisk tror jeg ikke at jeg overdriver når jeg sier at det ikke er ett minutts stillhet mellom oss. Vi snakker om store ting og om små ting. Og om hinkfyllare og hinktømmare.

«Tenk deg en hink,» sier Pia. Jeg tenker på hinken vi tegnet opp med kritt på veien da vi var små, og som het «hoppe paradis» på Oslomål. «Nei, en hink, en sånn hink som man kan ha vann i.» «Å ja, en bøtte mener du.» «Forestill deg at du er denne hinken. Når hinken er full, er du på topp. Da er humøret bra, du er full av energi og byr på det beste av deg selv. Men se så for deg mange små og noen ganger store hull i bunnen av hinken. Disse hullene står for det som tømmer deg for energi; arbeidsoppgaver, rutiner, mennesker omkring deg og noen ganger også hva du fyller fritiden din med.» Eksemplene spretter fram i hodet mitt. «Jeg prøver å være bevisst på hva og hvem som er mine «hinkfyllare» og «hinktømmare». Så klart, ingen er bare det ene eller det andre, og man kan ikke bare gjøre det som er kjekt – iblant må man akseptere at det man gjør eller dem man omgås med er mer hinktømmare enn fyllare. Men noen ganger kan man faktisk gjøre endringer slik at bøtten fylles opp og hullene blir færre og vannet blir værende lenger. Og i veldig mange tilfeller er det lov å unngå mennesker som er konstante hinktømmere. Det er til og med lov å gjøre det slutt med hinktømmende venner. »

Jeg er omgitt av hinkfyllare. På turen min har jeg møtt enormt mange. Og i planleggingsfasen. De der hjemme som sender oppmuntrende meldinger og som ringer og som tenker på meg, og som heier meg fram og som tror på meg. Folk jeg ikke kjenner som sender tommel opp på bloggen min. Og de som kjører opp med en pakke til meg som ligger og venter på meg i Altevasshytta. Og så mor og far, aller mest.

Men det har vært et par-tre hinktømmare også. Og min standard hinktømmar er en mann i generasjonen over meg, som tre måneder før turen min spør hvordan jeg har tenkt komme meg over Saltfjellet. Og det har jeg jo ikke tenkt så nøyaktig over tre måneder før turen min. I et slikt tilfelle vil hinktømmeren se bekymret på meg og opplyse om at det kan være mye snø over Saltfjellet i juli.

Eller riste på hodet og slå fast at jeg nok kommer til å gi opp lenge før Lindesnes. Og legge til at så er jeg jo ikke helt ung heller lenger.

∗∗∗

Men når tre mil på asfalt går som en lek, med gnagsår på tåa og skog og et nedtappet vann som omgivelser, da vet man at man er blant hinkfyllare. Og når det i tillegg dukker opp en kafè midt i ødemarka, med skinkesmørbrød og sjokoladekake og kaffe og dype skinnsofaer å synke ned i, da har man det jo i grunnen riktig så bra.

Hinkfyllare

For å komme over til Saltoluokta må vi ta en liten ferje. «Når går båten?» spør vi når vi kommer ned til ferjeleiet. «Om cirka femti sekunder,» er svaret. Et kvarter senere er vi framme ved Saltoluokta. Klokka er ikke fire ennå, om et par timer venter tre-retters middag og i morgen er det hviledag.

 

 

Reklame