«vid pipande myggors dans»
28. juli
Antall km: 19
Antall km totalt: 958
Jeg våkner på gulvet i tørkerommet.
Saltoluokta har hundre sengeplasser, men i natt var alle opptatt. Og myggen var altfor hissig til at jeg i det hele tatt vurderte å sove under åpen himmel. Ah, jeg savner virkelig teltet mitt! Heldigvis venter det på meg i Kvikkjokk, og fra da av skal det være med meg på resten av turen!
Alle vi som ikke hadde seng, fikk sove på madrass på gulvet i en matsal. Da jeg la opp soveposen og tingene mine i går kveld, så jeg at det var omtrent tjue madrasser der. Et par timer senere gikk jeg opp for å legge meg. Allerede i trappa hørte jeg en øredøvende snorking. Av den typen der vinduene rister. Så jeg forsøkte ikke en gang å sove der oppe, men tok med meg sovepose og liggeunderlag ned i tørkerommet og la meg der i stedet. Heldigvis har det vært så tørt nå så lenge at varmen ikke stod på, og de eneste klærne som hang på snorene, var noen gjenglemte sokker og en redningsvest.
Det virker som om Saltoluokta er svenskenes andre hjem. I Abisko og de første dagene sørover summet det i forskjellige tungemål, men de seneste dagene har det skiftet, og nå hører jeg nesten bare svensk. Og så er det blitt mindre folksomt på stien. Så derfor var jeg ganske overrasket over at det var fullt her på stasjonen i natt. Men jeg tror at mange, kanskje de fleste, bor her flere netter på rad og går på dagsturer i området. Ja, det kan stemme, jeg kjente i hvert fall igjen mange av ansiktene i dag morges fra frokosten i går morges.
∗∗∗
Mor ringer, og Ingeborg ringer. Hun og faren er i Kirkenes, og de kan melde at det er myggår i år. Det hadde jeg forøvrig en mistanke om allerede. Men ifølge Ingeborg betyr mye mygg også mye multer. Jeg håper hun har rett.
Det er rart at et så lite insekt kan gjøre en så desperat. Når jeg går, er det ikke så ille, men så snart jeg stopper opp for å ta en pause er jeg omsvermet av sorte hissige blodsugere. Kveldstimene er verst. Det har vært to aldeles nydelige kvelder her på Saltoluokta, med gyllen sol og så når den går ned bak fjellene; en hvit varm stille sommernatt. Og en ledig benk og et bord. Men så er det så mye mygg der ute at bare det å gå over plassen er noe jeg utsetter i det lengste.
∗∗∗
Jeg smører meg med myggstift og begynner å gå. I dag føles det som sensommer. I går var det høysommer; sikkert 25 grader og sol. Nå er det lummert og overskyet og varmt og stille. Mitt favorittvær.
Fra stasjonen går stien inn i furuskogen og så oppover gjennom lave bjørketrær og ut i det åpne morenelandskapet.
Dagens lydbok er «Norge på langs» av Lars Monsen og Trond Strømdal. Jeg har hørt den før, men det er noe annet å høre den nå når jeg selv er midt i eventyret. Deres tur strakte seg over et helt år og gikk fra Grense Jakobselv til Halden, de hadde mørketid og skiføre og hunder og hverandre på godt og vondt, utfordringer og opplevelser som jeg ikke opplever. Men mye er også likt; de såre føttene og ømme skuldrene, ruta som må legges om, de gode hjelperne på veien. Og så overnattet de i mange av de samme hyttene som jeg! I Dærtahytta lå de værfaste en uke. De fisket ved Vuoumahytta. De gikk langs Kungsleden og var innom Singihytta. De gikk over isen på Alesjaure. Så rart og helt perfekt å høre denne lydboka akkurat i dag.
Jeg kommer fram til Sitojaure i kveldingen. Og igjen blir jeg tatt varmt imot av stugvärdarna og får saft og en hyggelig prat. Her ute på trappa skulle jeg gjerne blitt sittende lenge. Men myggen biter så intenst at jeg må komme meg innomhus!
Vanja kommer litt senere og slår opp teltet litt oppi bakken. I hytta er to svenske unge menn og ei svensk dame med Labbetusshund. Hyggelige alle sammen. Jeg får mitt eget rom. Med rullegardin.
På veggen i utedoen henger et skriv om Svenska Fjällklubben:
Svenska Fjällklubben är en idèburen förening där medlemmarna genom sina kunskaper och aktiviteter bidrar tilll en hållbar fjällmiljö.
När Dag Hammarskjåold var SFKs ordförande lyfte han fram fjällen på följande sätt:
Det är också en tillgång
och en tillgang som ter sig omistlig
att ha kvar ett stycke land, där vi återfinna
«vid pipande myggors dans den tid som före människans fanns»
(ur Till fjälls
1946).
Når han skriver det på den måten, er det nesten som om jeg tenker at også myggen har sin plass i naturen.
annepaatur 