500 miles away from home
18. september
Antall km: 29
Antall km totalt: 1877
Når alarmen ringer klokka 0600, er det fremdeles mørkt i teltet. Sommeren er definitivt forbi; på fredag er det høstjevndøgn.
Jeg tenker å sende sekken med bussen til Tynset, og på nettet fant jeg ut at den kjører forbi i ni-tiden. Men det ser ut til at det er et stykke å gå til neste bussholdeplass (busskuret hvor sekken min stod i går, var på feil side av veien). Så for å være på sikre siden, har jeg bestemt meg for å starte å gå klokka åtte.
Jeg koker opp vann og lager havregrøt og kaffe og sitter og leser litt, så pusser jeg tennene og begynner og pakke. Jeg tror det må ha regnet i hele natt. Jeg våknet noen ganger, og alle gangene trommet det på teltduken. Her inne er det tørt, men utenpå er teltet fullt av regndråper. Jeg slår med stavene på teltduken for å riste av den det verste av fuktigheten, og så drar jeg opp teltpluggene og rister teltet så godt jeg kan før jeg pakker det sammen og fester det til sekken.
Sekken er blytung. Omtrent som den har vært på det tyngste før. Åh, dette hadde jeg jo lovet meg selv ikke skulle skje. Men så hentet jeg jo matforsyninger på postkontoret på Røros, pluss at jeg ikke hadde spist opp all maten fra før, og da blir dette resultatet. Plutselig kjennes det veldig langt ut til Lindesnes.
Jeg går veldig sakte langs veien, og jeg går veldig foroverbøyd. «Åhh,» stønner jeg selvmedlidende. Ikke vet jeg hvor busstoppen er heller. Jeg ser i hvert fall ingen tegn til skilt her i skogen. Og det er ganske langt til neste bebyggelse. Til slutt finner jeg en innkjørsel på veien, og dette bestemmer jeg får duge som bussholdeplass. Nå orker jeg ikke bære sekken lenger.
Heldigvis blinker bussen inn til meg når jeg holder ut hånda. O jubel! Jeg kunne ha gitt bussjåføren en klem! Han er en sindig hedmarking som lover å sette av sekken min på venterommet på Tynset stasjon.
Uten sekk går det atskillig lettere. Men det er ganske kjedelig å gå i skogen, og på veien suser tungtransporten forbi. Jeg hopper langt ned i veiskulderen når jeg ser trailerne komme mot meg.
Etter noen timer kommer jeg til et skilt som viser vei ned mot ei gammel bro, og her ser jeg at jeg kan komme meg over på andre siden av Glåma. På GPS-en ser jeg at det går en vei på østsiden også, og det var på den siden jeg gikk i går, og der var det mindre trafikkert.
Jeg følger grusveien ned til broa, og her går jeg langs et gjerde og innenfor gjerdet ser jeg at det er ganske opptrødd i mange små stier på kryss og tvers, og det er mer sorpete enn om det hadde gått sauer her, og også mer sorpete enn om det hadde gått kyr her, og så lukter det litt annerledes. Det føles nesten som å være i dyreparken i Kristiansand, når du går forbi en ny innhegning og lurer på hvilke spennende dyr som kan være innenfor disse gjerdene. Og snart får jeg svaret: griser! Mange!
Noen ligger på halm under et halvtak, mens rusler rundt og roter litt i søla.
Når de ser meg, hviner de først av skrekk og løper inn under halvtaket, men det tar ikke lang tid før de løper mot meg grynter fornøyd når jeg klør dem på ryggen. Dette er andre gangen bare på noen dager at jeg ser utegriser. Det gleder hjertet mitt! Det ser ut til at de har det så bra. Det virker som om de er vennlige med hverandre, og det virker også som om de er mer opptatt av hverandre enn det kyr eller sauer er. Litt lukting, litt grynting og av og til noen hvin når det blir for mye skubbing foran meg – alle vil bli klødd på ryggen og være nærmest mennesket på andre siden av gjerdet.
Etter grisene går jeg over den gamle broa, og heldigvis er veien her på østsiden av elva en hel del roligere enn på vestsiden. Jeg går forbi noen hus og noen gårder og noen hytter, og når jeg kommer til tettstedet Tolga føler jeg at jeg går gjennom en gate i en amerikansk forstad – på hver side av gaten ligger koselig hus og foran husene er det hager med store trær; og bladene er oransje og gule og røde og grønne.
Etter Tolga blir det mer skog; furuskog med myk bunn av mose og reinlav. Jeg forsøker å gå inne i skogen i stedet for på veien, men det er som å gå på en svamp og altfor tungt. Så det blir å traske på asfalten. Fotsålene begynner å brenne. Jeg tar fram mobilen og måler hvor langt jeg har igjen til Tynset. Ni kilometer. Åtte. Sju. Seks og en halv. Åhh, så lei jeg ble. Ny lydbok. Musikk. 500 miles away from home. Jo, takk for de oppmuntrende ordene. I wanna go home. I wanna go home. Oh how I wanna go home.
annepaatur 