Dag 104: Tynset – Alvdal

Vanja og Bård, og Roald og far og mor

19. september

Antall km: 22

Antall km totalt: 1899

«God morgen, Anne. Hvordan går det meg deg? Håper du ikke ødelegger kroppen med den tunge sekken du bærer på :-$ Jeg er nå på Ose, 160 km fra Lindesnes. Du kan følge innspurten på @norgesvandreren. God tur videre. Jeg heier på deg! Mvh Bård» Wow Bård, jeg heier på deg!!! Det er helt fantastisk hvor raskt du har gått! Nå har du bare noen dager igjen!

∗∗∗

Jeg får sendt sekken med bussen i dag også. Klokka 1015 står jeg klar på bussholdeplassen. «Sett den her i forsetet, så glemmer jeg ikke å legge den av på Alvdal stasjon,» sier bussjåføren.

Så deilig, der var den ekspedert.

Jeg har såvidt begynt å gå når Vanja ringer. Han har fått ny mobiltelefon, etter å ha vært uten i flere uker. «Anne, how are you?» Vi snakker i over en time. Vanja har nå et par dager igjen før han når Gjendesheim. Han har mye å fortelle. Blant annet kom faren hans på besøk fra Tyskland, og de hadde fire dager sammen i Trondheim og Geiranger. «Rondane var så nydelig! Du må bare begynne å glede deg!»

Det er ganske flott her jeg går også. Høstfargene er sterkere enn hjemme i Rogaland. Her er bjørka gul; hjemme blir den som oftest bare brun, og så faller bladene av. Skogen er gul og rød og lysegrønn og mørkegrønn. Hagene spraker i farger.

Jeg ringer til Roald, faren til Ingeborg, han som overvintret på Svalbard. Jeg forsøker å beskrive hva jeg ser mens jeg går: Langs veien er det små og store gårder, noen gammeldagse, andre moderne. Markene er fulle av hvite rundballer. På avstand ser de ut som isoporkuler. Jordene bølger. Sauene er tatt ned fra fjellet og gresser på markene. De er hvite og rene og godt i hold. Det er litt sol og litt regn. Ingen vind, kanskje 10-12 grader vil jeg tippe.

Så ringer jeg til far. Han holder på å støpe en mur i hagen min hjemme i Sandnes, men i dag er det så mye yr i lufta at han heller vil sitte inne og se på sykkel-VM fra Bergen. Mor er ute; hun serverer på Menighetshuset i dag. «Du kan tro mor har blitt den rene eksperten på internett,» sier far. «I går kveld satt hun oppe til halv tolv og så på ruten din gjennom Rondane.» Jeg må smile. Mor er pensjonert lærer, og de siste årene før hun gikk av med AFP la hun ikke skjul på at hun syntes det var en lettelse at hun snart skulle pensjonere seg; så slapp hun å lære data.

Men så lærte hun det likevel, gradvis. Etter et par år som pensjonist begynte hun nemlig å jobbe for meg som tannlegeassistent. Da måtte hun håndtere den elektroniske timeboka vår; gi timer til pasienter som ringte eller møtte opp i resepsjonen, flytte på avtaler, registrere nye pasienter, slette avtaler, legge inn helseskjema. Og plutselig kunne hun en hel del. «Men det eneste jeg kan på data, er timeboka på tannlegesenteret. Internett kan jeg ingenting om,» sa hun.

Men så begynte Stavanger Aftenblad å komme så sent utpå ettermiddagen. «Nyhetene er jo allerede passè når avisen kommer i posten,» klaget far. Og så sa de opp papirutgaven og snart leste mor Aftenbladets nettversjon like enkelt som hun før leste papirversjonen.

Og nå på turen min googler hun stedene jeg har vært på og skal til så lett som bare det. Ja, faktisk har hun blitt en av mine beste ressurser: når vi ringes har hun som oftest framme både NAF-boka og oversiktskart og detaljkart på papir, pluss PC-en oppslått på Ut.no og Yr.no. Og dessuten – hun har veikartet over hele Sør-Norge i hodet.

«Jeg ringer henne i kveld når jeg kommer fram til Alvdal,» sier jeg til far. «Så kan vi planlegge ruta gjennom Rondane.»

∗∗∗

Plutselig er jeg i Alvdal. Allerede! Alle telefonene fikk tiden til å gå så fort.  «600 meter til busstasjonen» står det på et skilt. Og like under et nytt skilt, i samme retning: «Sandli overnatting, 200 meter».

Jeg får meg rom og jeg får hentet sekken, og jeg får dusjet og spist, og så bretter jeg ut kartet over Rondane og åpner PC-en og så ringer jeg til mor og sammen planlegger vi turen gjennom Rondane.

Reklame