Vinter over natta
20. september
Antall km: 13
Antall km totalt: 1912
Jeg vrir om persiennene: Ute på gårdsplassen står bilene med sludd på frontruta. Fjellene i vest har blitt hvite over natta. «Snøkaos på E6 over Dovrefjell» står det på nettsidene til NRK. Og når jeg går inn på Yr for å se på værvarslingen for Alvdal, får jeg opp fareskiltet for glatte veier; det skiltet som jeg synes likner på et hundehode, men som jeg vet skal forestille en bil i motgående retning på en svingete vei.
Det skal snø og regne utover morgenen og formiddagen, men etter det skal det bli oppholdsvær, og utover uka ser det også ut til å være oppholdsvær. Bra. Jeg har bestemt meg for å ta en halv hviledag i dag, og ikke begynne å gå før det slutter å sludde. «Du har gått enormt siden du kom til Norge for en måned siden,» sa mor da jeg snakket med henne i telefonen i går. «Men du har ikke bevilget deg mange hviledager. Så vær litt snill med beina nå, og ikke gå på deg belastningsskader.»
Jeg tenker at hvis jeg deler turen opp til Korsberghytta i to, så får jeg to korte dager. Ja, tre, faktisk, for mellom Korsberghytta og Storgrytdalsætra er det bare ni kilometer.
Jeg finner fram PC-en og ser siste episode av «Side ved side» og en gammel episode av «Monsen på villspor». Så laster jeg ned noen lydbøker til mobilen, og plutselig er formiddagen gått.
Klokka tolv har det blitt oppholdsvær, akkurat som meldt. Nå må jeg bære sekken min selv, og da må jeg få gjort den lettere på et vis. Scooterstøvlene har jeg allerede kastet i Tynset, det var litt synd, men de veide for mye og så var de begynt å lukte så forferdelig at jeg tenkte at nå hadde de gjort nytten. Alternativet var å sende hjem fjellstøvlene, men det tok jeg ikke sjansen på.
Nå tar jeg ut alle posene med havregryn. «Havre og tørrmelk» skriver jeg med sprittusj på posene og setter dem på kjøkkenet. Kanskje noen andre kan få bruk for dem? Jeg legger også igjen en middag med «Torsk i karrisaus» også. Så slipper jeg nedturen med å trekke den opp fra sekken når jeg velger middag på måfå.
Og sekken min blir virkelig lettere. Opp grusbakkene mot Dølbekksætran forsvinner den ene kilometeren etter den andre. Granskogen går over til furuskog, ispedd et og annet gult bjørketre.
Skogbunnen går over fra grønn mose og blåbærlyng til gulhvit reinlav, og etter som jeg kommer høyere: et teppe i hvit mosaikk av lav og snø.
Jeg hører på «90 dager på loffen i Børgefjell» med Lars Monsen. Mange av navnene kjenner jeg igjen, og jeg kan se for meg stedene han beskriver. Men menneskene han møter, lever neppe nå lenger; de fleste er født tidlig på 1900-tallet.
I fem-halv-sekstiden finner jeg en av turens koseligste teltplasser; litt inne i furuskogen, på en seng av reinlav (og litt snø), like ved en klukkende bekk og med suset fra elva i bakgrunnen. Jeg koker opp vann til middagen, legger meg i soveposen og finner fram Petrus og Donald Spesial: «Ekspedisjoner til det ukjente». Bladet var i pakken fra Svanhild, søskenbarnet mitt, og onkel Johan og tante Ingbjørg hadde den med til meg da vi møttes på Røros.
annepaatur 