The road of yellow brick
23. september
Antall km: 22
Antall km totalt: 1954
«Is your name Dorothy, my dear?»
«Yes,» answered the child, looking up and drying her tears.
“Then you must go to the City of Emeralds. Perhaps Oz will help you.”
(…)
“How can I get there?” asked Dorothy.
“You must walk. It is a long journey, through a country that is sometimes pleasant and sometimes dark and terrible. However, I will use all the magic arts I know of to keep you from harm.”
(…)
“The road to the City of Emeralds is paved with yellow brick,” said the Witch, “so you cannot miss it. When you get to Oz do not be afraid of him, but tell your story and ask him to help you. Good-bye, my dear.”
L. Frank Braun: The wonderful Wizard of Oz
Jeg sover atskillig bedre i natt. I dag skal jeg ikke opp i snøen. Dessuten treffer jeg mor og far i kveld.
Etter frokost pakker jeg sekken og rydder hytta og så går jeg over setervollen og ut av grinda, over broa og inn i en skog av gull.
Stien er dekket av myke gullblader. Trekronene er av gull. Fra lufta drysser bladgull.
Jeg går over Grytvola, 1100 meter over havet, og i dag er det bare noen spredte snøflekker igjen på denne høyden. Men toppene rundt meg er hvite.
Nå får jeg mobildekning, og jeg ringer Gudrun søskenbarnet mitt. De er i bilen, på vei til håndballkamp, og forteller om safari i Tanzania, om løvebrøl i natta og om elefanter og sjiraffer og sebra og gnuer. Terje spiller munnspill i baksetet. Jeg ser inn over Rondane, og samtidig ser jeg for meg Gudrun og ungene i bilen og savannen i Tanzania og løvene som ligger i gresset.
Etter noen timer kommer jeg ned til et hyttefelt, og ikke lenge etter er jeg ved veien. Jeg går inn på Atnasjø kafe. I peisestua er det en diger utstoppet bjørn. Her synker jeg ned i en av de store myke sofaene og bestiller smørbrød og kaffe. Ah, sivilisasjonens gleder!
Mor og far har kommet til Valdres og har fortsatt noen timer igjen før de er framme ved Rondane Gjestegård. «Jeg legger fra meg sekken her, og så begynner jeg bare å gå mot dere,» sier jeg i telefonen.
Mens jeg går, ringer jeg til Marte. Hjemme er det 18 grader, forteller hun.
Etter Marte ringer jeg til Ingeborg. Ingeborg er barndomsvenninna mi, nøyaktig en måned yngre enn meg, og vi har kjent hverandre siden vi lå i barnevognene. Dessuten er hun generalsekretær i Bibelselskapet! Nå har hun akkurat kommet hjem etter en uke i Etiopia. «Vi samarbeider med det etiopiske bibelselskapet, og et av prosjektene vi støtter, er «Where is the good Samaritan today?» Dette er et opplegg bibelselskapet driver i de etiopiske fengslene, og en dag besøkte vi et slikt fengsel.» Hun tar en pause. «Innenfor murene lever fangene i en landsby. Det kan høres humant ut, men forsøk å forestille deg hvor utrygt og farlig det er å være fange på et slikt sted. Her må man betale beskyttelsespenger for å overleve.» Jeg tenker på French og Moland i Kongo, og Ingeborg forteller at omtrent slik er det også i etiopiske fengsler. «Bibelselskapet forsøker å forbedre tilværelsen for fangene. Med utgangspunkt i historien om den gode samaritan er det satt igang et konkret prosjekt hvor fangene tar vare på medfanger, steller de syke og støtter hverandre. Og det ser ut til at prosjektet hjelper og at volden går ned.»
∗∗∗
Når jeg kommer fram til Rondane Gjestegård, har mor og far fremdeles en time igjen å kjøre. Jeg får rommet mitt og gå opp og dusjer, og så legger jeg meg på senga og slapper av til de kommer. Vi er for seine til middagen, men de har kjøpt med seg hamburgere, og hotellverten dekker på til oss i matsalen, og snart sitter vi sammen og spiser hamburger og koser oss.
annepaatur 