Hvor Marit og Jonn inviterer meg hjem til seg
27. september
Antall km: 22
Antall km totalt. 2034
Når jeg våkner er det fremdeles mørkt i teltet, selv om klokka er nesten sju. Teltduken er våt på innsiden, og når jeg går ut, ser jeg at teltet på utsiden er like vått som om det skulle ha regnet kraftig i hele natt. Men jeg tror ikke det har vært noe nedbør, jeg tror bare det er den rå fuktigheten som kommer om høsten som gjør at alt er så vått.
Jeg spiser havregrøt og legger ut bloggen fra i går, og vanligvis ville jeg nå ha lagt meg litt ned i soveposen igjen og lest et kapittel eller to før jeg gikk videre, men siden alt er så vått er det ikke så veldig fristende å bli liggende i teltet, så i stedet pakker jeg sakene mine og ruller sammen teltet og legger alt oppi kjerra og begynner å gå.
Ganske snart passerer jeg kommunegrensa til Øyer kommune, og etter omtrent ei mil langs Gudbrandsdalslågen svinger jeg opp bakkene i Musdalen. Veien bukter seg ganske bratt oppover og jeg kjenner at jeg blir svett på ryggen. Men for en forskjell å gå med kjerre i forhold til ryggsekk! Jeg føler at kroppen min ikke blir ødelagt, men at jeg i stedet får tatt meg ut på en oppbyggelig måte. Beina kjennes fine ut. I Alvdal hadde jeg litt vondt i akillesen og leggene, men ikke nå lenger. Dessuten er det oppholdsvær og ganske varmt. Og så er det endel å se på opp bakkene; gårder og hester og kyr og geiter.
Når det flater ut blir det lettere å gå, men her er omgivelsene kjedeligere med granskog og ødemark og hogsttfelt. Så er jeg over i Gausdal kommune, og snart går det nedoverbakke. Og nå blir det flott igjen; nå ser jeg rett over til lia på andre siden av dalen, og der er det et lappeteppe av grønne grasmarker og gule kornåkre og gule bjørketrær og oransje lønnetrær og gårder og hus.
Jeg begynner å se meg om etter et sted å overnatte. I natt har jeg ikke lyst å sove i telt; det er så vått at selv om jeg tørker det på innsiden så vil det likevel være rått og utrivelig, og dessuten er liggeunderlagene og soveposen også fuktige og så er jeg svett og fuktig selv også og det hadde vært deilig med en dusj.
På kartet finner jeg et symbol for overnatting omtrent seks kilometer før Segelstad bru. Det passer bra.
Jeg har bare et par hundre meter igjen når en mann og ei dame stopper for å prate. De er på vei opp til naboen for å plukke plommer, og jeg forteller at jeg har tenkt å overnatte på hotellet like rundt svingen. «Hm, det er nok Prestegården du tenker på, men det er nok mange år siden de sluttet med overnatting der.» «Å, så synd. Vel, da får jeg gå videre til Segelstad bru og finne meg et ledig rom der.» «Dessverre er det ingen overnatting der heller så vidt vi vet,» sier kona. «Men hvis du vil, så kan du få bo hos oss. Vi har gjesterom i kjellere, og eget bad også.» Først takker jeg nei. Men så tenker jeg på hvor vått teltet mitt er og på hvor godt det hadde vært med en dusj og så husker jeg hvor kjekt det var da jeg takket ja til jegerne på Rangeltjønnhytta. «Eller jo forresten, det hadde vært veldig deilig å få bo hos dere i natt.»
Ti minutter senere står jeg i en varm dusj. Så får jeg på meg rene klær, jeg henger teltet til tørk på badet og setter mobiltelefonen til lading, og snart sitter jeg i stua sammen med Marit og Jonn og drikker kaffe og spiser rullekake. Å så glad jeg er for at jeg takket ja til invitasjonen! Så godt det er å være sosial igjen, og så hyggelige de er!
«Liker du fårikål?» «Å ja, det hadde vært virkelig fantastisk! Og så spiser vi fårikålmiddag og etter middagen har vi hjemmelaget karamellpudding til dessert, og etter det igjen ser Jonn og jeg på kartet over fjellet til Fagernes og han er lokalkjent og vet om ei DNT-hytte på Kittilbu som passer fint for overnatting i morgen.
«Tusen, tusen takk Marit og Jonn for at dere åpnet hjemmet deres og inviterte meg inn!»
annepaatur 