Dag 113: Østre Gausdal – Kittilbua

En snodig bergenser

28. september

Antall km: 25

Antall km totalt: 2059

Marit og Jonn byr på frokost med hjemmelaget brød, hjemmelaget jordbærsyltetøy, egg, kaviar, gudbrandsdalsost og hvitost, honning og roastbiff. For en gjestfrihet! Vi drikker kaffe og Marit forteller om prestegården som ligger like i nærheten: «Dette er landets største prestegård. Hovedbygningen er 42 meter lang og 10 meter bred, og den har 36 som. Nå brukes den ikke lenger som prestebolig, men som festlokale for bygdas befolkning. Neste år planlegger vi å feire gullbryllupet vårt der.» Gården er hele bygdas stolthet, og både Marit og Jonn var med på dugnaden da bygningen ble restaurert i samarbeid med riksantikvaren. «Alt ble gjort så autentisk som mulig. For eksempel kunne vi ikke bruke vanlig sparkel, men måtte lage den selv på tradisjonelt vis av linolje, kritt og vann.»

Det er så koselig å sitte her rundt frokostbordet at jeg gjerne skulle blitt lenger, men jeg må videre, og ikke lenge etter spenner jeg på meg kjerra og så vinker vi farvel. Et par hundre meter senere svinger innom prestegården. Når jeg kikker inn vinduene ser jeg inn i en stor festsal, og jeg tenker at et flottere sted å feire store dager skal man lete lenge etter.

Utpå formiddagen begynner jeg på bakkene opp til Vestfjellet. Mor og far kjørte motsatt vei da de besøkte meg på Rondane Gjestegård, og de advarte meg at disse bakkene er både bratte og lange. Men jeg synes ikke de er så ille. Jeg forestiller meg at jeg sykler bakkeintervaller i Gramstadbakken hjemme i Sandnes, og så lener jeg meg framover i selen og trekker kjerra etter meg og en liten time senere flater det ut og jeg tenker at jeg har vært med på verre ting.

Nesten på toppen går jeg forbi Forsetsetra. Forsetsetra var den første setergrenda på veien fra Forset, og plassen her kalles Purkeskinnet. Her fikk svette hester sommerstid byttet til tørt purkeskinn under kløven. Skinnet var både mykt og sterkt, og beskyttet mot gnagsår.

I halv-fem tiden kommer jeg fram til Kittilbua, som er ei ubetjent DNT-hytte til DNT Lillehammer. Jeg henter vann og holder akkurat på å fyre i ovnen når en taxi svinger inn på gårdsrommet. Ut kommer ei dame i femtiårene som også skal overnatte her. Det første hun gjør, er å klage på at hytta er skitten og stygg (jeg synes den er ganske koselig), at det har vært mus her, at her mangler kjøleskap og at det er altfor langt å gå etter vann, så det gidder hun i hvert fall ikke gjøre (flaks for henne at jeg har hentet vann da). «Jeg er vaskekte bergenser bosatt på Gardermoen,» sier hun – på Tromsødialekt. Merkelig. «Og så er det altfor mye skog her. Kan ikke sammenliknes med Hardangervidda.» (Nei, dette er Huldreheimen. Kjent for sine granskoger og furumoer.) Dessuten skriver hun seg ikke inn i besøksprotokollen. «Det gjør jeg i morgen. Ikke legg deg opp i ting du ikke har noe med,» freser hun når jeg påpeker at hun må skrive seg inn i boka. Middagen lager hun mens hun lirer av seg rasende sjømannsgloser. Hun bruker en halv fyrstikkeske på å få liv i propankomfyren, og jeg kunne fortalt henne at hun slipper kontrollbryteren for fort og at der er derfor blusset slukker for henne, men noe sier meg at hun ikke vil ha mine råd, så jeg lar henne holde på i fred.

Hm, her er det best å trekke seg unna. Jeg reirer meg i senga og finner fram lesebrettet og tar en tidlig kveld.