Dag 114: Kittilbua – Lenningen Fjellstue

Das Cafè am Rande der Weld

29. september

Antall km: 20

Antall km totalt: 2079

Jeg våkner klokka sju. Wow, jeg har sovet i elleve timer! Ute begynner det å bli lyst. Jeg lager kaffe og havregrøt og finner fram lesebrettet. Ikke lenge etter kommer bergensdama inn på kjøkkenet. Hun har ikke sovet et sekund, påstår hun, for madrassen var så hard. Det var rart, tenker jeg, for jeg hørte kraftig snorking fra stua i natt.

Før jeg går, sjekker jeg om hun har skrevet seg inn i hytteprotokollen. Selvfølgelig ikke. Jeg kjenner irritasjonen stige og lurer på om jeg skal minne henne på det en gang til, men gjør det ikke.

∗∗∗

Jeg har ikke gått stort mer enn en time når jeg kommer til et skilt med en kaffekopp. «Holsbru kafè, ÅPENT fre-søn 10-18». I dag er det fredag. Men en åpen kafè her oppe i ødemarka? Det er nesten for godt til å være sant. Jeg setter fra meg kjerra og kjenner på døra. Jo, den er åpen. Og innenfor brenner det i ovnen og det er lys på bordene og kaker på disken og der kommer ei dame. «Hei og velkommen. Kan jeg hjelpe deg?» Det var ikke så lenge siden jeg spiste frokost, men jeg kan jo ikke gå forbi et sted som dette. Så jeg bestiller en eplemuffin og en kaffe. Og to stykker sjokoladekake og en ekstra muffin til å ha med som niste. Ah, så deilig! Og når dama kommer ut med nystekte vafler, må jeg kjøpe to av dem også til å ha med som niste.

Og ekstra påfyll av kaffe. «Påfyll av kaffe er gratis. Her kan du ta både tre og fire kopper kaffe og du må gjerne bli sittende hele dagen hvis du vil.» Det skulle jeg gjerne!

Det viser seg at dama bak disken heter Tonje, og at hun har drevet kafèen her siden i vår. «Fram til da jobbet jeg i bank. Men så kjente jeg at jeg måtte gjøre noe annet, så da sa jeg opp jobben og kjøpte kafèen her i stedet. Men enn du da, hva får deg til å gå Norge på langs?» Jeg må smile. Hennes historie minner om min: «Jeg kjente også at jeg måtte gjøre noe annet. Jeg hadde drevet tannlegepraksis i ti år, og følte at jeg gikk litt i stå. Så jeg solgte praksisen og reiste hjemmefra for å oppleve landet vårt.» Vi smiler begge to. Så drikker jeg opp kaffen min og gjør meg klar til å gå. Idet jeg tar på meg fjellstøvlene kommer det inn den ene elgjegeren etter den andre. De fyller kafèen og Tonje får det travelt. Så bra! Jeg håper hun får mange kunder og at driften går godt.

Veien går over fra asfalt til grus. Den bukter seg gjennom granskog og bare bjørker, og en og annen gul osp og rød-oransje rogn,

og setervoller med gammelsetre og nysetre og gjennom myrer og tjern.

«Skardberga naturreservat» står det på et skilt jeg går forbi. «Naturreservatet er dominert av kompakt granskog. Skogen har et typisk fjellskogpreg med kvistrike, grove og korte trær. Verneområdet går helt opp til snaufjellet. Området er egenartet fordi det har store forekomster av sårbare arter knyttet til død ved. Innslag av myr og annen våtmark gir stor variasjon av naturtyper. I verneområdet finnes et rikt dyre- og fugleliv.» Under står det en liste av vanlige arter (blant annet elg, mår, tretåspett, granmeis og lavskrike) og sjeldne arter (blant annet haukugle, dobbeltbekkasin og storlom) som finnes i reservatet. Rundt meg er det tett tåke. Like i nærheten hører jeg skudd. Godt jeg har på meg refleksvesten.

Mor har bestilt rom til meg på Lenningen fjellstue. Jeg fikk det siste som var igjen; resten var booket av elgjegere. Jeg måler strekningen min på mobilen: faktisk har jeg gått to mil i dag også. Det virket så kort! Ikke startet jeg noe spesielt tidlig, og så hadde jeg en times kafèpause og nå er klokka ennå ikke blitt fire. Jeg må innrømme at akkurat nå var det ganske deilig å bytte ut utmark og sekk med vei og kjerre. I hvert fall når jeg nesten ikke treffer biler og når det plutselig dukker opp en kafè midt i ødemarka.