Urge for going
16. oktober
Antall km: 0
Antall km totalt: 2378
Mens vi venter på at dørene til frokostsalen skal åpne, tar jeg meg en tur innom TV-stua. «Sandnesmarka i våre hjerter» står det på en av bøkene i bokhylla. «Te Jærs» heter en annen. Kjente og kjære årbøker fra Stavanger Turistforening. Disse titlene står også i min bokhylle hjemme. Sandnes er min hjemby. Jæren mitt nærområde. Jeg tar ut Sandnesboka, skal til å bla i den, men så setter jeg den tilbake. Det ville nesten være selvpining å lese om Dalsnuten nå.
«Du kan jo bli med hjem noen dager, og så kan vi kjøre deg ut til Åmot igjen,» foreslår mor når vi ti minutter senere sitter ved frokostbordet. Hun har nok forstått at jeg er lengter hjem nå. Det merkes i beina at jeg har gått over 200 mil. De siste dagene har jeg fått et gnagsår på den ene hælen. Det var så kjekt å gå med Katrine. Og den siste uken har jeg hatt så mye besøk, og så hadde jeg to hviledager på Rjukan. Det har vært nesten som en liten miniferie. Men nå er det bare noen timer til jeg må traske alene langs veien igjen, og ennå har jeg to uker igjen til Lindesnes.
«Nei, jeg skal ikke hjem før jeg er ferdig å gå,» sier jeg. «Når jeg først har kommet så langt, så skal jeg gå hele veien til Lindesnes før jeg reiser hjem.» «Jeg tenkte nok det,» svarer mor. «Men ikke la den siste delen av turen bli en transportetappe som du bare vil komme deg gjennom fortest mulig.» Min kloke gode mor. «Tenk hvor lenge du gledet deg til denne turen. Og ikke glem alt du har opplevd! Ta deg tid til å sette pris på de siste ukene også. Dette er jo ferien din. Og Setesdalen er flott. Altfor flott og spennende til å skynde seg gjennom med skylappene på.» Så godt hun kjenner meg. Hun vet at akkurat nå har jeg bare lyst til å komme meg fortest mulig til fyret. Jeg ser ut av de store vinduene. Ute ligger det store vannet som vi bruker å gå på ski over om vinteren. Lenger der inne er Turistskaret og bakenfor det ligger Holmavatnhytta. Der var det Katrine og jeg ble ordentlig kjent med hverandre, på turlederkurs med turistforeningen. Og nå sitter vi her rundt frokostbordet på Haukeliseter; Katrine og mor og far og jeg. Jeg har nesten gått hele Norge på langs. Kan jeg ha det bedre? Jeg bestemmer meg for å skru ned tempoet litt og ta meg tid til å glede meg over det jeg har igjen av turen.
∗∗∗
Etter frokosten setter vi oss rundt et av stuebordene i peisestua og snakker om løst og fast noen timer. Mor og far får se bilder av familien til Katrine. Og av bakekurset hun holdt Sverige, der der lærte å lage surdeigsbrød på gamlemåten; saktebrød i en stor gammeldags bakeovn. «Her spar vi ut glørne. Og einerriset som henger der i kroken på veggen; det dynker vi i vann, og så soper vi ovnen ren før vi setter inn brøddeigen.»
Bussen som Katrine skal ta, går forbi Haukeliseter i ett-tiden. Men mor og far og jeg reiser i ellevetiden. Vi tar farvel og vinker til hverandre, og så setter vi oss i bilen og kjører ned til Åmot. Jeg har bestemt meg for å ta en hviledag på Groven camping. Det skal bli fint bådeor beina og for hodet.
«Her var det helt utrolig koselig!» Jeg vet ikke om det er jeg eller mor som sier det først. Kanskje begge to samtidig. Små og store tømmerhytter i et ordentlig gammeldags bygdetun. Den ene av dem er faktisk Norges eldste campinghytte; et 700 år gammelt stabbur! Der har jeg så klart mest lyst å bo, men det er stengt for vinteren. Men hytta jeg får i stedet, er også bra.
Mor dekker på bordet, og så spiser vi lunsj sammen før mor og far setter seg i bilen for å kjøre hjem. «Hvis det er noe, så bare ring,» sier far. «Vi er bare en liten kjøretur herfra, så det er lett for oss å sette oss i bilen og møte deg.» (En liten kjøretur for mor og far betyr her omtrent fire timer. Det er nok delvis sant at de ser på dette som en liten kjøretur, men de sier det nok også for at jeg ikke skal være redd for å ringe hvis jeg trenger dem…)
Når jeg er alene i hytta, finner jeg fram PC-en og logger meg på internett og betaler regninger. Best å ikke bli altfor sentimental. Så ser jeg «Side ved side» på nett-Tv og leser Det Beste på senga. Og jeg tenker at nå skulle jeg ønske at jeg kunne sende en SMS til meg selv for elleve-tolv år siden. Til den gangen jeg hadde gått et år på krykker. Hvis noen hadde sagt til meg da at det skulle komme en dag da jeg hadde gått fra Nordkapp til Åmot, og bare hadde 260 kilometer igjen til Lindesnes, så hadde jeg blitt fra meg av begeistring. Den gangen skulle jeg gitt nesten hva som helst for å kunne gå. Min drøm vag etter dag på fottur i regn og blåst. «Kommer jeg noen gang ut på fjelltur igjen?» spurte jeg revmatologen i Haugesund. «Det er ikke umulig. Hvis du ber noen andre ta sekken for deg og ikke går så langt.» Jeg var utrøstelig. Det var ikke det svaret jeg ville høre. Heldigvis møtte jeg en mer optimistisk lege Stavanger: «Du er heldig som fikk leddgikt akkurat nå. For nå har det nettopp kommet noen nye medisiner på markedet. Og det ser ut som om de har en fantastisk virkning på akkurat din type leddgikt; psoriasisartritt. Dessverre er de nye medisinene så kostbare at myndighetene har bestemt av vi må skrive ut de gamle nytteløse medisinene i fire måneder først, men etter det kan vi gå over til de biologiske medisinene. Og da tror jeg vi skal få deg tilbake i løpeskoa igjen etterhvert.» Jeg lovet meg selv at hvis jeg en dag kunne løpe igjen, så skulle jeg nyte hvert sekund med melkesyre i låra og hver meter med bakkeintervall opp Dalsnuten, og jeg skulle aldri, aldri mer stå over en langtur i Melsheia, selv om gradestokken viste en halv plussgrad og det var sluddregn i lufta.
«Kjære Anne 2006. Anne 2017 her. Nå sitter jeg i ei campinghytte i Åmot. Jeg holder nemlig på å gå Norge på langs. Jeg har gått 2378 kilometer på litt over fire måneder. Og nå har jeg bare innspurten igjen ned til Lindesnes. Utrolig, ikke sant? Jeg håper denne SMS-en kan være en liten oppmuntring til deg. Du har et stykke igjen før du er her jeg er nå, men du skal vite at du kommer til å klare det. En dag skal du gå Norge på langs. Med sekk! Stå på! Beste hilsen, Anne 2017»
«Kjære Anne 2017. Takk for meldingen. Jeg orker ikke skrive så mye akkurat nå, men når jeg blir bedre kan jeg kanskje ringe deg? Det kan jo hende vi har noen gode råd å gi hverandre begge to? Lykke til på resten av turen, forresten. Jeg krysser fingrene for bra vær. Eller gode klær… Hilsen Anne 2006.»
«Ps, til Anne 2006: Mor og far kjørte nettopp hjemover igjen, de har vært på besøk siden i går. Trykk «lagre» på denne SMS-en. En dag blir dette den beste meldingen du noen gang kommer til å få. Pps, jeg forsøkte å sende en MMS med bilde av oss også der vi sitter i campinghytta med kaffe og boller, men så glemte jeg at mobilen din ikke har denne funksjonen ennå. Ja, ja, det var kanskje likså greit… Beste hilsen, Anne 2017.»
annepaatur 