Dag 132: Åmot – Grimdalen

Anne Grimdalen

17. oktober

Antall km: 30

Antall km totalt: 2408

For første gang på lenge føler jeg meg helt uthvilt når jeg våkner. Klar for å gå. Skyene henger tunge nedover fjellsidene, men det kraftige regnet fra i natt har nesten gitt seg, og nå er det bare litt yr igjen i lufta.

Jeg går gjennom den samme undergangen som Katrine og jeg gikk gjennom for to dager siden. Og forbi den samme gjenglemte lua, som fremdeles henger på gjerdestolpen ved kjøpesenteret. Over broa og forbi bossplassen som sist («Avfallshåndtering» står det på skiltet). Etter en halvtime passerer jeg innkjørselen hvor vi møtte mor og far.

«Har du lagt merke til hvor høye og smale granene er her?» spurte Katrine da vi teltet i Rauland i forgårs. «Selv de trærne som står fritt er høye og tynne. Og det er ikke det at skogen har blitt tynnet ut, for stammene er ikke bare; greinene går helt ned. Slike høye og smale grantrær tyder på at her kommer mye snø om vinteren. Hadde de hatt stort omfangsrikt granbar ville de blitt alt for tunge under snøen.» Jeg tenker at her er også andre tegn som tyder på snørike vintre, for eksempel slalåmbakken like utenfor sentrum, og alle som går på rulleski.

Så tenker jeg på Vanja, som kom til Lindesnes i går morges:

Wow! Med det samme jeg fikk meldingen måtte jeg ringe for å gratulere. Da satt han på bussen på vei til Kristiansand. Det var bare såvidt jeg hørte hva han sa, for på samme buss var en hel skoleklasse med bråkete barn. «Jeg er så sliten at jeg knapt klarer å føle noe,» sa han med flat stemme. Og så la han til: «Men jeg tenker faktisk å gå samme tur på ski til neste år. Bare motsatt vei.»

∗∗∗

For min del holder det med èn Norge-på-langs-tur. Jeg har ikke blitt lei av å gå på tur, men jeg ser kanskje ikke for meg en ny ekspedisjon med det første. Men, man skal aldri si aldri; plutselig kjenner jeg trangen etter en skikkelig langtur igjen.

∗∗∗

Veien går slakt nedover gjennom granskogen. Her og der er det et hus eller to eller et lite gårdstun. Noen ser bebodde ut, mens andre virker fraflyttet.

Gjennom skodda kan jeg skimte en mann og hunden hans som driver en liten saueflokk fra en mark og over til en annen.

Det siste stykket ned mot Dalen slynger veien seg bratt nedover. Det er ganske flott og dramatisk.

I Dalen tar jeg meg en god pause på bensinstasjonen. Der har de kaffe og en myk sofa. Jeg finner fram lesebrettet og strekker på beina og slapper av, og så er jeg klar for bakken opp fra Dalen.

Mor og far har advart meg mot disse hårnålssvingene, men jeg er full av krefter og føler nesten at jeg spretter oppover. Enten er det hviledagen i går, eller så er det at jeg nærmer meg målet, eller så har jeg bare rett og slett blitt i veldig god form.

Det er utsikt og skog og av og til noen hus. Dette er den siste lange bakken, den siste fjellovergangen. Etter dette er det bare nedoverbakke helt til Lindesnes.

I kveldingen er jeg nesten oppe på toppen. «Grimdalstunet» står det på bygningen som ligger like ved veien. Jeg setter fra meg kjerra og undersøker nærmere. Det er et museum.

Utenfor museet står en skulptur av en bjørn og en gaupe. Og gjennom vinduene kan jeg se byster i marmor. Det er en samling skulpturer av billedhuggeren Anne Grimdalen. Jeg visste ikke at vi har hatt en kvinnelig billedhugger. Kvinnelige malere er ganske vanlig. Og tekstilkunstnere. Men ikke kvinnelige billedhuggere.

Jeg går rundt bygningen og kommer jeg opp til et tun med flere skulpturer og et gammelt gårdstun. Det er fantastisk! Både husene og skulpturene: av bjørner – to bjørnunger som leker, to som klatrer i et tre, en voksen bjørn som sitter og ser litt forundret ut; en rev, en ulv. Jeg liker at det har regnet og at skulpturene er våte. Det passer godt at det er høst og at det ikke er noen andre her.

Etter museet går jeg litt videre, og så finner jeg meg et sted hvor jeg kan slå opp teltet ute av syne fra veien. Med lampa i taket blir det like lyst inne i teltet som i soverommet mitt hjemme i Sandnes. Og nesten like hjemmelig. Jeg pumper opp liggeunderlaget og setter meg i soveposen og finner fram PC-en for å lese om Anne Grimdalen. Ute begynner det å regne.

∗∗∗

Her er hva jeg finner om Anne Grimdalen på internett: «Anne Grimdalen (1899 – 1961) var en norsk billedhugger. Hun vokste opp på gården Grimdalen som en av ti søsken, og følte spesielt gleden ved å gjengi dyrekroppen. Dyrene hjemme på gården og livet i skog og mark ga henne motiver for hele livet. Slektsarven fra det tradisjonsrike Telemark gav alle Anne Grimdalens skulpturer en egen jordnær karakter, uttrykt gjennom en streng og enkel form. Hun har fått en særpreget plass i norsk skulpturhistorie, ikke minst på grunn av utsmykningen på vestfasaden i Oslo Rådhus.»

KIlde: https://nbl.snl.no/Anne_Grimdalen

Om Grimdalstunet står det: «Fjellgården Grimdalen, som ligger på 630 moh., har en historie tilbake til 1600-tallet, og er et av de eldste autentisk bevarte gårdstun i Norge. Det eldste av de ti husene på gården er fra senmiddelalderen, det yngste er fra 1850. Etter Anne Grimdalens død overtok Tokke kommune eierskapet til hennes samlinger av modeller. Gårdstunet ble omgjort til museum fra og med 1965, og i 1973 ble det åpnet et eget museumsbygg for kunsten, i utkanten av gårdstunet.»

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Grimdalstunet

 

Reklame