Walk the line
18. oktober
Antall km: 28
Antall km totalt: 2436
Jeg våkner av at jeg ligger og småfryser. Snart er det på tide å stå opp, men jeg snur meg over på siden og krøller meg sammen og forsøker å sove litt til.
Små dråper henger ned fra taket i teltet. De er helt stive. Jeg drar opp glidelåsen i teltet og banker på teltduken. Hvite flak av rim virvler opp i lufta. På himmelen er månen en smal sigd. Fremdeles er det noen stjerner igjen. Det lysner i øst. Dette kommer til å bli en nydelig dag.
Jeg koker opp vann og kryper ned i soveposen igjen. Så spiser jeg frokost mens jeg sitter i soveposen, drikker kaffe i soveposen, kler på meg i soveposen og pakker sekken mens jeg ennå er i soveposen. Når jeg pakker ned gassbrenneren og propanen får jeg naglebet. Gassbrenneren er så kald! Etterpå må jeg varme hendene nede i soveposen. Ooo, nå har jeg bare soveposen og liggeunderlagene og teltet igjen å pakke, nå må jeg ut i av min lune hule.
Veien er glasert. Ikke så rart, etter to timer med styrtregn i natt og deretter bråfrost. I dag ville det vært galskap å kjøre over heia på sommerdekk. Bare det å gå her på fjellstøvler uten brodder er farlig nok. Jeg går forsiktig, forsiktig. Helt ute i kanten ved den hvite streken er det grus igjen fra i fjor. Der har jeg litt feste. Men jeg kan ikke gå for langt ute i kanten, for da kommer kjerra ned i grøfta.
Landskapet åpner seg opp. Innimellom granskogen og de bare bjørkestammene er her gressmyrer og bekker og etterhvert også ei elv med sandbanker. Sola er i ferd med å komme opp. Snart vil den brenne bort frostrøyken som ligger over vannet og myrene.
Mor og far ringer. De har oppdaget høytalerfunksjonen på mobilen, og nå kan vi snakke sammen alle tre, samtidig. «Du får tre ullsokker over støvlene,» råder mor. At jeg ikke hadde tenkt på det! Jeg ser for meg et av de aller første minnene jeg har: jeg og broren min i barnevogna. Mor som skuer oss opp den bratte bakken til dagmamma. Med ullsokker over skoene.
I stedet for ullsokker bruker jeg stillongsen. Den er både tynnslitt og hullete etter at jeg har brukt den nesten hver dag siden Nordkapp.
Det fungerer! Med stillongs på fjellstøvlene har jeg mye bedre grep.
Dagen blir fin. Veien tørker opp utpå formiddagen en gang, sola varmer og det er nesten ingen biler på veien. Jeg går forbi en hytteby med skiheis og kafè (stengt i dag, dessverre), og forbi små, gamle hytter som ligger mer spredt utover. På slutten av dagen kommer jeg inn i en skyggedal med et stort langt vann og grå fjellsider. Den minner meg om Hunnedalen. Nesten som å være hjemme!
I fire-tiden er jeg framme ved Bjørnevasshytta, som er en ubetjent DNT-hytte. Her har jeg bestemt at jeg skal bo i natt. Men idet jeg åpner døra er min første tanke å snu og gå videre. En søtlig motbydelig stank slår mot meg. Jeg åpner døra på vidt gap og vinduene på vidt gap og går gjennom rommene for å forsøke å finne ut hvor lukten kommer fra. Men jeg finner ikke ut av det. Når jeg lukker døra og vinduene er stanken fremdeles like intens. Jeg tror den må komme fra et dødt dyr i veggen eller under gulvet. Men nå brenner det i ovnen og teltet er klissvått og må tørkes, så jeg blir her inne uansett.
annepaatur 