Setesdalen
19. oktober
Antall km: 39!
Antall km totalt: 2475
Jeg sitter og spiser frokost når jeg hører noen som kommer. Helt tydelige fottrinn utenfor. For et rart tidspunkt å komme på. Heldigvis har jeg kledd på meg. Jeg kikker ut vinduet for å se hvem det er. Men ingen kommer. Nei vel, så gikk de vel igjen. Jeg smører meg en ny skive med leverpostei og heller i mer kaffe. Men nå hører jeg det igjen: fottrinn under hytta. Tunge trampende føtter fra kjelleren. Det er helt klart menneskelyder. Ikke dyrelyder. En mår ville smyge seg omkring. Og kanskje skramle hvis den kom borti ting som falt på gulvet. En grevling ville kanskje bråke litt mer, skrape og tasse og grave, men ikke tramp-tramp-tramp; tunge uelegante støvletramp. Det må være en annen person i hytta.
I går kveld kom det inn en mann som tydeligvis ikke hadde forventet å se folk i hytta. «Å, jeg trodde ikke at det var noen her,» sa han. Og så fortalte han at datteren hadde vunnet et opphold på en turistforeningshytte for hele klassen, og at han tilfeldigvis hadde kjørt forbi her og ville undersøke om denne hytta var egnet for klassetur. Jeg tenkte at det egentlig var nok bare å åpne døra og kjenne på den rare lukten for å vite at han burde se seg om etter en annen hytte, men han gikk litt rundt og kikket inn i soverommene før han gikk sin vei igjen. Og da mor og far kjørte over fjellet for å besøke meg og Katrine, var de oppom hytta her for å sjekke for meg om den var åpen eller låst med hengelås fra turistforeningen, slik at jeg kunne komme meg inn. Hoveddelen var låst med systemnøkkel, men mor gikk rundt hytta og kjente på dørene, og døra inn til vedskjulet var åpen, og inne i vedskjulet var det døra inn til do åpen, og når mor åpnet dodøra satt det en mann der!
Tenk hvis det er en mann som bor her i hytta, i den delen som er avlåst? En mann som ikke er vant med at det er andre gjester her? Jeg skynder meg å spise ferdig og pakker sakene mine og låser meg ut og begynner og gå. Heldigvis hørte jeg ikke trampelydene fra kjelleren i går kveld eller i natt. Da sov jeg som en stein.
∗∗∗
Det er frost på bakken og himmelen er klar. På vannet er det små korte bølger og i ryggen har jeg en liten medvind. Veien er tørr og lett å gå.
I går passerte jeg fylkesgrensa til Aust-Agder. Nå begynner jeg definitivt å nærme meg Lindesnes
Ned bakkene mot Setesdalen går jeg forbi et lag med elgjegere. Den grå elghunden er så ivrig etter å komme igang at den ikke klarer å stå i ro. Den går i ring i båndet og ruller seg på bakken og rister på kroppen og hopper rundt som en sprettball. Ørene står rett opp; spisse og åpne og spente. Nesen er svart og fuktig, øynene mørkebrune og snille.
Jeg tenker på låveveggen i Bardu, den som var full av elggevir. Og på alle de andre låveveggene og garasjeportene jeg har gått forbi siden som også har vært pyntet med skaller. På all elglorten og sporene etter elg jeg har sett på turen. På det svære geviret i Pielekaisestugan, det som hadde bittmerker etter jerv. På elgjegerne som kom inn på kafèen i Holsbru, og på jegeren Katrine og jeg møtte for noen dager siden, han som måtte hente ut hunden sin, den som hadde fatt los på feil dyr. «Elgen er den nye kua» står det i en artikkel på forskning.no. Det kan jeg tro.
På veien ser jeg også den ene lemenskrotten etter den andre. Slike så jeg også i går; her er det tydeligvis smågnagerår. Det var det ikke i nord; den eneste lemenen jeg så der, var en som pilte mellom føttene mine den våte og kalde dagen mellom Dærtahytta og Dividalshytta. Det var da Rick og jeg slet oss opp den bratte morenebakken, like etter at vi hadde krysset Skaktarelva. Å, så kalde og trøtte vi var da!
Nå går jeg ned alle bakkene jeg gikk opp fra Dalen i forgårs.
Etter noen timer er jeg nede i Setesdalen. Den lange flate dalen som følger elva Otra fra Hovden til Evje, kjent for sin bondekultur, folkemusikk, sølvsmedkunst og rosemaling.
I Valle går jeg på kafè. Jeg bestiller et karbonadesmørbrød og gulrotkake, og kaffe så klart, og så sitter jeg og hører på samtalene fra de andre bordene. Eller; ikke så mye på hva som blir sagt, men på dialekten som snakkes! Den er – rosemalt! Det er nesten rart at menneskene ser så moderne ut. Jeg forestiller meg at de egentlig går i vikingklær eller setesdalsbunad når her ikke er fremmede på besøk.
Etter kafèbesøket kjenner jeg meg god og mett. Kaffen er varm i magen og jeg er klar for noen timer til. I kveld vil jeg komme meg til Rysstad.
Det begynner å mørkne. Selv om jeg har på meg både refleksvest og hodelykt og lys jakke, er jeg ikke sikker på om bilene ser meg. Noen blinker ut og bremser opp, mens andre suser fobi uten å legge seg ut i veibanen i det hele tatt. Etter hvert blir det helt mørkt. Hver gang jeg ser lys nærme seg, stopper jeg opp og går så langt ut i veikanten jeg kommer. Det var veldig ufornuftig av meg å fortsette videre fra Valle i kveld. Men nå får jeg bare gå veldig forsiktig videre til Rysstad.
Til slutt kommer jeg til en sykkelsti. Sjelden har den vært mer velkommen! Og sent om kvelden kommer jeg fram til hotellet. Det er et luksus eventyrhotell! Jeg bærer inn sekken, pakker ut Petrus og tar meg en lang varm dusj. I morgen skal jeg har meg en god frokost, og så skal jeg besøke sølvsmien, som holder til i hotellets 2. etasje.
annepaatur 