Dag 143: Vigeland – Sprangereid

Slektstreff i Sprangereid

28. oktober

Antall km: 12

Antall km totalt: 2648

Jeg våkner av det brøler rundt meg. Da jeg la meg i går, var her helt stille, men nå braker det i furutoppene. Det må være stormen som har kommet inn fra havet. «Full storm, 27,0 m/s fra vest» var værvarselet for Lindesnes i natt.

Så rart at det ikke blåser mer her nede ved skogbunnen, tenker jeg. Her er nesten ingen blafring i teltet; alt foregår oppe i trekronene.

Det første jeg tenker, er at et tre kan falle over teltet mitt. Det har jeg hørt om; om teltere som endte sine dager under et tre. Og så mye som det blåser nå, er det nesten rart om det ikke er trær som faller. Gjennom larmen forsøker jeg å skille ut hva som skjer. Det knaker i stammer, og jeg kan høre greiner som brekker, men ingen trær som røskes opp med røttene og deiser over ende. Det føles som å være på sjøen, i ei skute som kjemper seg gjennom bølgene. Jeg tenker på Amundsen og hundene over Sørishavet, og på Scott og ponniene, små raggete ponnier med korte bein og redde øyne som slenges veggimellom og bølger som stiger og synker. Det blir stille. Jeg er nede i bølgedalen. Men så langt borte fra et sted bygger det seg opp et nytt brøl, og jeg ligger og hører på hvordan det nærmer seg. Som en kjempebølge som gjør seg klar til å slå over meg, eller et gap som vil sluke meg, og det eneste jeg kan gjøre, er å ligge helt stille og vente.

Men akkurat idet vinden er aller mest rasende og tenker at nå kommer teltet mitt til å virvle opp i lufta som i en tornado, er det som om jeg plutselig er langt under vannflaten, og skogsbunnen er som et stille havdyp under tretoppene, og når stormen raser over meg er det eneste jeg merker en svak blafring i teltduken og kongler og små kvister som treffer telttaket. Så stiller det av igjen. Det kjennes som om bakken duver i etterdønningene. Nesten helt stille. Og så et nytt brøl som bygger seg opp, og nå kommer jeg på at jeg hengte posen med mat i et tre i går kveld, for at det ikke skulle komme rotter i den. Og like over hodet mitt svever et tungt syltetøyglass.

Jeg burde kanskje rigge ned teltet og slå det opp på marka ved siden av. Eller i det minste gå ut og ta ned matposen. Men da må jeg gå ut i regnet. Og vinden. Og kle på meg og finne fram hodelykta. Og ennå har det ikke veltet noe tre. Jeg bestemmer meg for at hvis jeg hører et tre som knekker, skal jeg pakke sammen og komme meg ut av skogen med det samme. Men inntil da kan jeg holde meg i soveposen.

∗∗∗

Når jeg våkner igjen, er klokka nesten åtte. Vinden har nesten løyet, bare en svak susing henger igjen i skogen. Den nest siste dagen. I dag kommer mor og far. Og noen tanter og onkler også. Jeg vet ikke helt hvem, for det skal være en overraskelse, men i hvert fall tante Kristine og onkel Sigfred, og tante Solveig og onkel Arnfinn. Og så skal alle bo på hotell på Sprangereid. Jeg gleder meg til å treffe dem, og jeg gleder meg til å synke ned i en sofa i hotellobbyen og se hvem som kommer, og jeg håper de har kaffemaskin på hotellet, eller -kanne, det er det samme, bare jeg kan sitte i en sofa med en stor kopp kaffe og være sammen med familien min.

Men først må jeg gå en liten etappe i dag også. Og skrive blogg for i går. Det er rart, men nå som jeg nesten er framme, synes de to oppgavene nesten uoverkommelige. Særlig å skrive blogg. Hodet mitt er helt tomt. Jeg hadde god tid til å skrive i går, men da orket jeg ikke å finne fram PC-en og komme i gang, og i stedet ble jeg liggende å lese om virusinfeksjoner og zoonoser; sykdommer som kan smitte fra dyr til mennesker. Det var så spennende at jeg ikke klarte å legge fra meg lesebrettet. Helt urelatert til turen min. Eller kanskje ikke. Jeg hadde jo en rotte i teltet på Konsmo. Og skogen her er sikkert full av flaggermus.

Nå tar jeg meg sammen, åpner PC-en og gjør det enkleste først; teller opp gårsdagens kilometer og velger ut bildene jeg skal bruke. Så finner jeg en overskrift og forteller om rotten.

∗∗∗

Når jeg er klar til å gå, er klokka nesten elleve. Det har blitt en nydelig dag. Blå himmel, mildt og vindstille. Jeg spenner på meg kjerra og rusler av gårde.

«Her var det uvanlig mange båter til å være ferskvann,» tenker jeg. Elva har videt seg ut. Langs land stikker det ut flytebrygger, og i flytebryggene er det fortøyd små motorbåter.. Og på husveggene henger keramikkmåker og redningsbøyer. «Vesta Hygea» står det på dem med store bokstaver. En gang så jeg et program på TV der de limte på slike bokstaver på redningsbøyene.

Jeg snuser i lufta etter sjølukt, men jeg klarer ikke merke noe. Så rart, jeg hadde trodd at sansene mine skulle være å skjerpet nå at jeg kunne lukte sjøen på lang avstand, men her lukter det helt vanlig. Ingenting. Heller ikke kan jeg se tang eller skjell i fjæra. Det må være brakkvann. Verken elv eller hav. Men ganske snart helt og holdent hav.

Senere på dagen kjenner jeg endelig den friske salte lukta som jeg har savnet. I lufta er det måker og i bølgene dupper svaner og langs stranda er det tett-i-tett med naust i oker og rødt,

og det ser ut som en sommerdag eller i hvert fall ikke stort mer enn tidlig september, men så er det sent i oktober, nesten november. Jeg går forbi hvite små sørlandshus omgitt av hage og knatter og berg,

med hager hvor det ligger anker og røde blåser, og forbi eiendommer med egen badestrand og badetrapp hvor hvite hagemøbler fremdeles står ute under morelltrærne. Og mellom noen holmer ligger en seilbåt på svai.

∗∗∗

Jeg går gjennom en gate som minner om juli og sommerferie og plutselig er det en rød bil som vinker og tuter. Mor og far! Mor ser stilig ut. Litt sånn 50-talls med skjerf i halsen. «Hei Anne!» De tar sekken min og kjører videre. «Vi ses på hotellet! Det er bare et par kilometer igjen nå.»

Ikke lenge etter kommer det enda en bil som tuter. Og en til! De svinger inn på en rasteplass litt lenger framme og jeg skynder meg bort. Tante Solveig og onkel Arnfinn! Og i den andre bilen tante Marianne og onkel Asbjørn og Unni, søskenbarnet mitt! Tenk at alle de kom! Jeg kjenner at jeg blir helt boblende glad! Jeg smiler og smiler og ler og ler og det føles som om jeg har champagne i blodårene. Tante Solveig har vafler til meg og spør om jeg er mer sulten, men nå er det så kort vei til hotellet at nå synes jeg det er best om vi bare skynder oss bort dit. Og så setter tantene og onklene mine og Unni (som er datter til onkel Per) seg i bilene og kjører videre og jeg skynder meg etter med kjerra, og nå småløper jeg nesten for kjerra er så godt som tom og nå gleder jeg meg sånn til å komme fram.

∗∗∗

Det blir en deilig ettermiddag og kveld. Tante Kristine og onkel Sigfred kommer litt utpå dagen, og så går alle tur unntatt jeg, som ligger på sofaen og slapper av, og om kvelden går vi ned i hotellresturantren og spiser middag og etterpå går vi opp i en av leilighetene og spiser kake, og jeg får blomster på forskudd, for nå må det skje noe veldig uforutsett om jeg ikke skal komme meg til Lindesnes. Og jeg kjenner at jeg ikke klarer å slutte å smile, og jeg snakker og snakker for jeg har spart opp så mange ord som vil ut, men så begynner jeg å gjespe og glippe med øynene og noen spør om jeg er trøtt og da kjenner jeg at jeg er klar for senga selv om klokka bare er ni og festen såvidt har begynt, men alle kjenner meg her og når noen sier at jeg bare må gå og legge meg så kjenner jeg at det er akkurat det jeg vil, og så takker jeg for meg og rusler over til leiligheten til mor og meg og far og legger meg i senga og tenker at jeg aldri, aldri kunne forestille meg at det skulle være så bra å nesten være ferdig med turen min, og jeg tenker på den fine familien min og gleder meg til å se dem igjen på frokosten i morgen.

 

Reklame