Langs Limingen
27. august
Antall km: 30
Antall km totalt: 1459
Vi spiser frokost sammen med Hilde, vertinnen på gjestegården. Hun er utrolig trivelig og får oss virkelig til å føle oss hjemme og ivaretatt. «Gikk dere på en vei som heter Kvinnfolkstien i går?» spør hun. «Ja, det gjorde vi. Og det syntes vi var et rart navn på en gate. «Tja, det er kanskje ikke så rart når dere får forklaringen. Navnet kommer nemlig fra gammelt av, fra den tiden da man kledde seg opp for å gå i kirken. Og da damene hadde lange skjørt som de ikke ville skitne til i kantene. Så de gikk stien som var tørr og bar. Mens mennene tok snarveien gjennom myra. Forresten finnes det en vei som heter Ungkarstien her også. Men det navnet er nyere. I 1909 ble det nemlig oppdaget svovelkis i området, og det førte til etableringen av Grong Gruber A/s, og to betydelige gruvedriftsperioder i kommunen, den første i 1910 – 1914 og den siste og største i perioden 1972 – 1998. Og Ungkarstien gikk fra sentrum til brakka der gruvearbeiderne bodde.»
∗∗∗
I dag vil jeg gå på veien langs Limingenvannet mens mor og far vil på multetur. Vi avtaler at de kjører ut og henter meg i ettermiddag klokka fem, og så setter de meg ut i morgen der de plukket meg opp.
Det er en nydelig dag. Midt i bygda går jeg forbi et kraftverk. Det har jeg lagt merke til; nesten alle vannene utenom Børgefjell er regulerte. «Det er nesten ingen høydeforskjell mellom vannene, så det må være de store vannmassene som gjør det mulig med kraftverk,» sier far. Han legger merke til sånt; jeg bare registrer bindestrekene på kartet og demningene jeg passerer.
Med det samme jeg går ut av Røyrvik kommune og inn i Lierne, går veien over fra asfalt til grus. For det meste er det ikke så mye å se; bare bjørkeskog og bjørkekratt, men her og der går jeg forbi gårdsbruk og grasmarker og ser ned på Limingenvannet. Hvite traktoregg ligger både i stabler og spredt ut over markene. På noen av markene beiter blanke brune kyr, eller de ligger og tygger drøv og nyter livet.
«Fiskekort» står det på et skilt jeg går forbi, og så pil opp til et gårdstun. Og en bil som kjører forbi har en liten båt på tilhengeren.
Jeg ringer Peri, broren min, og jeg ringer noen venninner, og de første timene flyr fort av gårde. Men så forsvinner gårdene og husene og det blir bare skog rundt meg og etterhvert mister jeg mobildekningen og det begynner å brenne under fotsålene, og da blir det både ganske kjedelig og ganske vondt å gå videre. Men nå synes jeg også at jeg har gått langt nok for dagen, så jeg setter meg ned i sola i veikanten og finner fra lesebrettet, og en time senere kommer mor og far og plukker meg opp.
«Fant dere multer?» «Ja, en god del i dag også.» Mor åpner bagasjerommet og jeg ser at de har plukket nesten en hel vaskebøtte full. «Mor måtte ned på villmarksenteret og kjøpe bøtte,» sier far.
annepaatur 