Dag 141: Byremo – Konsmo

Barnevandrerne

26. oktober

Antall km: 21

Antall km totalt: 2608

«Vi har god tid,» sier mor når vi sitter ved frokostbordet. «Ja, ingen grunn til å haste av gårde,» sier jeg. Jeg haler ut tiden til vi skal dra. Tar meg en ekstra kopp kaffe, ser litt mer på frokost-TV, pusser tennene ekstra grundig. Men mor og far har selvfølgelig ikke god tid – ingen grunn til å vente med å komme seg avgårde. Plutselig har far pakket bilen og mor støvsugd hytta. Soverommet deres er helt strøkent, mens mitt rom fremdeles er ufremkommelig. Jo mer jeg nærmer meg Lindesnes, jo vanskeligere har jeg for å reise meg fra sofaen og pakke sekken og komme meg ut og gå. Godt jeg har foreldre som drar meg opp!

Vi låser campinghytta og leverer nøkkelen i resepsjonen, og så kjører vi samme veien som far og jeg har gått de siste to dagene helt til vi kommer til Byremo. Her setter mor og far meg av, og så begynner jeg å trekke kjerra sørover mot Konsmo.

Det er sol i det ene øyeblikket og regn i det andre. Jeg starter med regnjakke og vanlig bukse, men finner fort ut at jeg må ha på meg regnbukse også. Men joggeskoene beholder jeg på, jeg får heller bli våt på beina, det er så tungt å gå med fjellstøvler. Så starter jeg lydboka; «The Kennedys», og trasker avgårde.

Heldigvis kan jeg gå innom Birgitte halvveis på veien til Konsmo. Hun og Ole bor hos svigermor mens de venter på at huset på Smedsland skal bli ferdig, og for meg er det helt perfekt at jeg kan gå innom søskenbarnet mitt i dag også. Birgitte åpner døra med lille Sigrid på armen. I formiddag er det bare de to som er hjemme. «Kom inn, Anne,» sier hun. «Vaflene er akkurat ferdige.» Og så sitter vi i stua og ser utover vannet og spiser vafler og drikker kaffe mens Sigrid sover på sofaen med armene rett opp. «Den fineste ungen som finnes,» sier Birgitte. «Det synes både Ole og jeg.» Og det kan jeg godt forstå.

Vaflene er så gode at jeg nesten ikke klarer å stoppe når jeg først har begynt. Fire dager igjen nå, så kan jeg ikke lenger spise hva jeg vil. «Nei Birgitte, jeg må komme meg videre,» sier jeg til slutt. Hvis jeg ikke reiser meg nå, så kommer jeg meg aldri av gårde.

Utpå dagen kommer jeg til Konsmo. «Barnevandrersenter» står det på et rødt gammelt hus. Og litt bortenfor huset står en skulptur av en barbeint gutt. På plaketten ved siden av står det: «Barnevandringene. I begynnelsen av april hvert år fra ca. 1830 til 1910 kom barn fra de små gårdene i Konsmo, Hægebostad, Eiken, Kvinesdal og Fjotland sammen i flokker ved Konsmo kirke for å gå til storgårdene lenger øst for å arbeide som gjetere. Målet var de rike jordbruksbygdene øst for Kristiansand: Birkenes, Landvik, Iveland, Mykland eller lenger østover. Ofte gikk de 15 – 20 mil. Først seint på høsten kom de tilbake. Barna var i alderen fra 7 år og opp til 15. I 1884 meldtes at 22 barn fra Konsmo hadde forsømt skolen på grunn av gjeting på «Austlandet». Noen av barna kom til greie folk og ble godt behandlet, mens andre fikk reine slavelivet. Midt på 1800-tallet var bjørn og ulv vanlige skogsdyr, og det var nødvendig å gjete buskapen, men barna måtte også delta i annet arbeid på gården, fjøsstell, matlaging, slåttonn, snekring osv. Arbeidet kunne være hardt, men verst var kanskje hjemlengselen. Mange av barnevandrerne utvandret seinere til USA. I Nebraska finnes ei bygd der flere fra Konsmo slo seg ned. Bygda heter Konsmo.

Statuen her er reist til minne om barnevandrerne.

Med utgangspunkt fra Konsmo kirke har Mandal Friluftsråd merket en del av veiene barnevandrerne fulgte.»

På døren til det røde huset står det at senteret er åpent fra juni til august, men det er også oppgitt et telefonnummer, og jeg tenker at det skader ikke å ringe. «Har du gått helt fra Nordkapp?» sier den hyggelige stemmen i andre enden av røret. «Da skal jeg komme ned med en gang og gi deg en omvisning. Jeg bor like her ved siden av.» Og fem minutter senere hilser jeg på Åse Marit Helle, tidligere postombud og nå ansvarlig for museet.

«Dette huset er fra 1750, og har vært både lensmannsgård og posthus» Åse Marit merker nok at jeg er interessert, for hun gir meg en privat omvisning på hele senteret. Først viser hun meg hovedhuset. Den ene av stuene er innredet som ei stue fra 17-1800-tallet, med utskårne himmelsenger og kakkelovn og benker med åkle og gyngestol med brodert pledd og lysekrone fra kirka. «De opprinnelige møblene fra huset er auksjonert bort for lenge siden, og innredningen her nå er donasjoner fra bygda.» På gulvet like ved står ei vugge. «Dette var vugga mannen min lå i. Men nå må vi låne den hjem en stund, for nå venter vi et nytt barnebarn.»

Åse Marit viser meg rundt på hele huset; postkontoret, kjøkkenet, et rom som er innredet som en gammeldags fødestue, og til slutt det jeg synes er mest spennende, nemlig fengselet på loftet! Her satt mestertyven Ole Pedersen Høiland ofte. Men på finurlig vis klarte han stadig vekk å rømme…

Fengselscella. Legg merke til de sotete vinduene!

 

Fra lensmannsgården går vi over tunet til et gult lite hus. Her henger historiene til noen av barnevandrerne på veggene. «Indre Vest-Agder var svært fattig. Mange mennesker levde rett og slett i stor nød,» forteller Åse Marit. «Befolkningsøkningen var uvanlig stor, samtidig som gårdene ble mindre, og mange familier så ingen annen utvei enn å sende fra seg de eldste barna for å arbeide. Foreldrene fikk litt betalt, og barna fikk mat den tiden de var borte, men ofte ikke nok til at de kunne spise seg mette. Men da utvandringen til Amerika startet for alvor omkring 1910, ble det slutt på barnevandringene.»

 

 

Reklame