Dag 42: Lappjordhytta – STF Abisko Fjellstasjon

Ruta legges om

19. juli

Antall km: 27

Antall km totalt: 800

Jeg har jo tenkt det samme som hytteverten: Elvene er ekstremt store. Fredrik er nesten i Sulitjelma nå, og han forteller at det fremdeles er igjen 4-5 meter snø flere steder. Så de siste dagene har jeg begynt å tenke på alternative ruter:

I Sverige vil det trolig være mye mindre snø. Her går jeg i nedbørsskyggen fra grensefjellene, og holder meg for det meste lavere i landet. Så en mulighet er å gå sørover i Sverige lenger enn det jeg opprinnelig hadde tenkt, før jeg går over til Norge igjen. Jeg bestemmer meg for å sette meg ned i Abisko med PC og internett og planlegge hvordan jeg skal gjøre det videre.

∗∗∗

Ved frokostbordet snakker jeg med Pia. Hun er en sånn person som du umiddelbart tenker at «henne skulle jeg gjerne hatt som venninne». Det viser seg at hun gått sammen med de unge tyske paret siden Rostahytta. De var på Rosta samme dag som meg, men jeg var i den store hytta, der det bare var meg og Vanja og Viktoria, og Pia og de to andre var i en av de andre hyttene. Dagen mellom Rosta og Dærta var den dagen det var så mye skodd, og den tyske jenta og gutten forsøkte å gå men snudde fordi de ikke så noen ting. Så møtte de Pia og fulgte henne, og siden har de gått sammen. Når jeg ser på dem i hytta, og husker tilbake på i går, tenker jeg at Pia må ha en engels tålmodighet som tar seg av dem.

∗∗∗

Jeg forlater Lappjordhytta, og tre kilometer senere går jeg over grensa til Sverige.

Svensk standard: over myrene og bekkene og urene ligger det klopper; parvise planker eller bredere trebroer som gjør at det er enkelt å gå, og at man nesten kommer seg tørrskodd over våtmarkene. Og skydekket bryter opp og jeg kan se noe blått over meg og så varmer det i nakken og jeg må ta av meg regnjakken og få på meg solbrillene.

Og etter en mil eller så kommer jeg ut på kjøreveien til Abisko, og jeg følger den noen kilometer, men så kan jeg gå inn på rallarveien som går parallelt med kjøreveien og parallelt med jernbanen; Malmbanan.

Her er hva som står på skiltet om Malmbanan:

«Bygget av Malmbanan var ett gigantiskt företag, Det innleddes 1883 av en engelsk ingenjörsfima men den gick i konkrs och 1891 tog svenska staten över. Järnvägen var då lagd mellan Gällivae och Luleå. Bygget föriskred och i november 1902 rullade det första mamtåget ner till hamnen i Narvik. malmbanan öppnade dörren till mamfälten i Norrbotten, hamnarna i Luleå och narvik öppnade upp för export. Malmbanan hade byggts under extrema förhållanden, det var det svåraste järnvägsbygget som gjorts i Sverige. Allt material fraktades med båt till Luleå och Rombaksbotna för det här var vägløst land – bortom byar och städer. För att få fram räls och annat byggdes materialvägar; vägen från Rombaksbotn till Tornehamn var klar 1898.»

Rallarveien

På kirkegården treffer jeg Pia og de to andre.

Det er nydelig sti helt til Abisko og fjellstasjonen. Men jeg blir så trøtt, så trøtt.

I Abisko bestemmer jeg meg for å legge om ruta: den neste måneden følger jeg Kungsleden sørover i Sverige helt ned til Hemavan. Derfra går jeg over til Norge og kommer inn på den opprinnelige turen min ved Tverelvnes, ca 20. august.

Jeg ringer til mor og far og vi ser på kartet sammen og planlegger hvorhen de nå skal sende mat- og utstyrspakkene mine. Uten de to der hjemme som bakkemannskap tenker jeg at denne turen hadde blitt nesten umulig å gjennomføre – i hvert fall mye, mye er komplisert. Tusen takk, mor og far, jeg er glad i dere!

Reklame