En tur i parken
20. juli
Antall km: 13
Antall km totalt: 813
Bygningen Abisko Turiststation minner om en blanding av asyl og luksushotell. En veldig rar kombinasjon. I går da jeg slet meg opp den siste bratte gruslagte turveien til stasjonen, ruvet murveggene over meg som en festning. Så gikk jeg inn dørene og kom inn i en femstjerners resepsjon. Men rommet igjen var en skuffelse; over 1000 kroner for en celle med linoleumsgulv og utsikt til et tjærepapptak. Det eneste som manglet, var gitter foran vinduet.
Nå har jeg sovet og er uthvilt, og hatt en fantastisk hotellfrokost. Jeg sitter i en liten gammeldags bestestue med pelargoniaer i vinduene og nydelig utsikt over fjellene og skriver.
Vanja er her også, og Pia. Hun går Gröna Bandet, som er en ca 130 mil lang fottour fra Treriksrøysa til Grövelsjön, og som følger Kungsleden fra Abisko til Kvikkjokk. Pia har hviledag i dag, men jeg håper og tror at vi treffer på hverandre etter hvert. «Anne, jeg skulle gjerne prate litt med deg om sko,» sier hun. «Jeg ser at du går i joggesko, og det har jeg også fundert på. Jeg kjøpte nye fjellstøvler før turen, og da passet de bra, men den siste uken har de begynt å klemme sånn over tærne.» Hun viser meg hvor de klemmer: «Lilletåa blir liksom presset under de andre tærne.» Akkurat som hos meg! Jeg sier at min teori er at når vi går med tung sekk over så lang tid, så skvises liksom føttene ut, og blir bredere, som om vi skulle bo på en en stor planet med større tyngdekraft enn den hjemlige Jorden. Jeg er sikker på at hele kroppen trykkes sammen, og at vi blir et par centimeter lavere i løpet av turen. Pia vurderer å kjøpe nye sko i Fjällrevenbutikken som finnes her på hotellet, og jeg forteller at jeg akkurat har sendt hjem mine fjellsko til Norge: føttene mine kommer ikke oppi dem lenger, og de tok bare opp plass i sekken.
Her er faktisk en egen sportsbutikk i hotellresepsjonen, og der selger de alt du kan tenke deg av Fjällrevenprodukter, og kart og vakre håndlagete souvenirer og så har de en kaffeautomat og luksusbrownies med fiken og valnøtter. Butikken er så innbydende og de har så mye kjekt at jeg bruker sikkert en time der. Jeg oppdaterer kartene mine, slik at de stemmer for Kungsleden, og så kjøper jeg souvenirer og presanger som jeg sender hjem sammen med fjellstøvlene. Til Vanja, som fyller året om noen dager, kjøper jeg et belte.
Vanja er i et deterministisk humør: «Jeg reiste ikke til Norge for å gå Kungsleden!» Han slår italiensk ut med hendene og tar seg for pannen: «Bestemora mi kunne gått Kungsleden! Dette har ingenting ekspedisjon over dette!» Det at jeg er så tydelig fornøyd med det nye veivalget gjør ikke saken bedre.
∗∗∗
Klokka fire begynner jeg å gå til Abiskojaurestugorna, som ligger 13 kilometer lenger unna. Jeg nyter turen. Mor og far hadde kjørt innom fjellstasjonen i Abisko da de var på vei opp til Skibotn for å besøke meg, og i bagasjerommet lå det en eske med mat til meg. Men selv om sekken nå er full av mat igjen og jeg veier den til 24 kilo i vekta som henger utenfor inngangen til fjellstasjonen, kjennes den ikke så tung ut.
Det er utrolig hva søvn og hvile og god mat gjør; i går kveld da jeg hadde gått så langt, føltes sekken så tung og ryggen og skuldrene var så smertefulle at jeg hele tiden måtte justere skulderstroppene og hoftebeltet og brystbeltet for å lette på trykket. Men i dag er rygg og bein og humør på topp igjen.
Over alle sølepartier ligger det klopper. De røde sirklene er tydelige og lette å følge, over elvene er det solide hengebroer. Over bekkene er det trebroer, og jeg ser at de er fundert med jernbaneskiller. Det stemmer så godt!
Og i stikryssene er det gateskilt. Det er en hel del andre mennesker også så klart, men jeg synes det er bare trivelig etter mange dager i øde fjell. Jeg husker hva Rick mente om Abisko: «Abisko nasjonalpark er den mest oppskrytte nasjonalparken jeg vet om. Det kryr av mennesker der, og så er det så mange trær at du ser ingen ting, bare elva om du er heldig.» Jeg ser hva han mener, men jeg koser meg her.
Abisko nasjonalpark er en fjelldal som ligger i en regnskygge, med bare 300 mm nedbør i året. Det passer meg perfekt! I dalen renner Àbeskoeatnuelva. Ved fjellstasjonen brer elven seg ut i et elvedelta som renner ut i Torneträsk-innsjøen, men her jeg går nå, fosser den gjennom en canyon med bratte skiferklipper og kalkstein.
Jeg liker å gå om kvelden. Dagen roer seg ned, det blir færre folk og lyset blir gyllent og til sist går sola ned bak fjellene. Da blir det kjølig, og jeg må på med jakken.
Abiskojaurestugorna blir mitt første møte med svenske fjellstuer. Systemet her er litt annerledes enn i de norske; her er alltid stugvärdar og du må registrere deg og betale i resepsjonen før du får tildelt rom. Og den som tror at alt er rimeligere i Sverige, må tro om igjen: her betaler jeg 450 kroner for ei seng. Og det er medlemspris, siden jeg er DNT-medlem. I Norge betalte jeg 150. Vel, vel, pengene går til et godt formål, stien er jo så godt tilrettelagt og i stugorna er det også en liten butikk hvor man kan kjøpe alt man trenger, og det er jo deilig.
Jeg bestemmer meg for å sove ute de neste nettene så fremt det ikke regner. I Kvikkjokk får jeg igjen teltet mitt, og da blir det førstevalget.
annepaatur 