Stefan og Daniel
11. august
Antall km: 25
Antall km totalt: 1184
Det var koselig å telte sammen med noen andre igjen. Siden Kvikkjokk har jeg gått så mye alene at jeg begynte å bli litt ensom. Og Stefan og Daniel viste seg å være både trivelige og veldig morsomme. Det kan du nesten se av bildet fra i går!
Når jeg er klar til å gå, holder de på å stå opp. Men både jeg og de har bestemt oss for korteste vei til Ammarnäs, og da kommer vi dit i ettermiddag eller kveld, så om ikke før, så treffes vi i hvert fall på vandrerhjemmet der nede. Og da har vi bestemt oss for å gå ut og spise hamburger.
Over fjellet både blåser det og regner det. På med regntøy og votter. Jeg kjenner på lukusfølelsen av å ha tørre bein. Siden Jäkkvik har jeg gått med scooterstøvlene, og de fungerer bra. Jeg skar dem litt ned foran på skaftet, for der gnagde de på skinnleggen, men etter justeringen har de vært gode. Litt glattere på steiner og berg enn fjellstøvler, men i sorpe og bekker er de suverene.
Kungsleden tar en omvei til Ammarnäs, men jeg har ikke mer tid enn jeg må ha for å komme til Lindesnes, så jeg velger snarveien for å spare en dag. Men det er tydelig at vandrere ikke er like velkomne over alt på fjellet:
Hm, hva gjør jeg nå? Det er laget en reingjerdekorridor som strekker seg flere kilometer i begge retninger ser det ut som. Dette må ha blitt gjort helt nylig – den er ikke markert på kartet og jeg ser ingen nye tråkk utenom. Jeg forsøker å gå langs gjerdet for å se om det er en grind eller en åpning et sted, men vierkrattet er så tett og høyt at det nesten er uframkommelig. Etter en stund kommer jeg til en gjerdeskjøt, og der åpner jeg de nederste skjøtene og får av meg sekken og kryper under og drar sekken etter meg.
Når jeg kommer til neste gjerde finner jeg ingen skjøt, men her klarer jeg å løfte det opp såpass at jeg klarer å krype under likevel.
Vel over på riktig side ser jeg to store blå sekker på vei mot samme problem. Jeg finner fram fotoapparatet for å få noen gode bilder. Men hva skjer? En liten stund stopper de opp, men så går de helt oppreist gjennom gjerdet. Hvordan i all verden klarte de det? Når de kommer fram til mitt gjerde får jeg svaret: de hekter det fra stolpene og stiger over, og så hekter de det opp igjen. Elegant! Igjen føler jeg meg ganske dum…
Resten av dagen har vi følge, og vi snakker i ett sett helt ned til Ammarnäs. Stefan og Daniel er familiefedre på to ukers fjelltur fra Kvikkjokk til Hemavan. For fem år siden gikk de fra Nikkaluokta till Abisko på 56 timer! Da var de med på et fjellvandringsløp som heter Fjällräven Classic, et110 kilometer langt løp eller marsj eller tur – velg det som passer deg best – som arrangeres hvert år, vanligvis med over 2000 deltakere.
Turen ned til Vandrerhjemmet går også i rekordfart, og vi er der allerede i firetiden. Da har vi gjort unna 25 kilometer terrengvandring siden i morges, med tunge sekker og uforutsette hindringer.
Stefan og Daniel får seg øl – jeg holder meg som vanlig til eplemosten, og så får vi rom og dusj og vasket klær og om kvelden spiser vi hamburger og is på den lokale snackbaren. Og best av alt: i morgen er det hviledag. Da skal jeg sitte med beina høyt og bare slappe av!
annepaatur 